I disse dager, når det kommer fram at den nå så meget omtalte ABB skal muligens fritas ansvaret for sine handlinger, og bli erklært udyktig for soning og sinnsyk i gjerningsøyeblikket, så kan jeg ikke la være å tenke på min onkel.

Onkelen min var paranoid schizofren. Han levde hele livet med diagnosen, ingen vet helt egentlig når det begynte. Noen sier det var krigen, fordi han opplevde ting som barn ikke bør kunne oppleve, andre sier det kom av tidlig alkoholmisbruk. Ikke vet jeg, jeg ble ikke kjent med min onkel før han var voksen. Da jeg ble født var han jo gammel, han var eldre enn min mor. Han bodde hjemme hos bestemor helt til hun døde i 1986.

Vi ungene visste alltid at han ikke var som alle andre. Han drakk tett, og var ofte og se i parkene med byens glade gutter, men han var verdens snilleste. Det var ikke alltid lett, i de syke periodene hans, var han veldig syk, og han hadde det ikke noe særlig bra med seg selv, men det var mange gode perioder også, hvor han bodde hjemme i leiligheten sin, kom til oss på middag i helgene og hadde det generelt ganske ok.

Han var verdens snilleste onkel. Han ga oss det han hadde, det var alltid en tier eller to å få, eller mer om det var behov for det. Han reddet reisene mine til Utøya mer enn en gang. Han var en veldig generøs mann, og det bodde ikke ondt i ham.

Onkelen min hadde heller aldri noe problem med vår livsstil hjemme, at vi hjalp flyktninger eller noe sånt, det tok han på strak arm, og han var alltid med på alt som skjedde. Han prøvde kommunisere med folk best han klarte, og var alltid veldig hyggelig med mennesker. Han spanderte mer enn en øl på de han kjente igjen fra stua vår, når han møtte de i byen.

Han var en sånn snill onkel, som aldri hadde egne barn. Han var ofte den eneste som hadde tid til å snakke med meg da jeg var liten, og han var ofte den eneste som forsto meg, og som skjønte at jeg var litt spesiell som barn.

Jeg var fryktelig redd Andungen Kvakk-Kvakk da jeg var liten, og han skulle ringe NRK hver gang de sendte det, for å stoppe det, siden jeg var så redd. En gang ringte han faktisk. Eller, jeg vet jo ikke om han faktisk ringte, eller bare lot som da, men det hjalp liksom. Sånn var onkelen min. Han ville ikke at noen skulle være redde, for han hadde selv vært så fryktelig redd under krigen. Han var bare en liten gutt da, men med en voksen manns opplevelser. Derfor tok han veldig hånd om flyktninger og asylsøkere, fordi han følte opplevelsene deres på kroppen. Han hjalp alle som var litt på siden.

Sjokket var stort da han en dag i august 2005 forlot oss. Han hadde vært i en lang lang dårlig periode, så jeg hadde ikke sett ham på en stund. Jeg satt her hjemme og leste nettaviser, og så plutselig at det var en brann i Narvik. Jeg kikket inn på nyheten for å se hvor, og det var i den gaten onkelen min bodde i. Vi skjønte vel egentlig fort hvem som var savnet, fordi han var ikke å finne noe sted, faren min løp rundt og forsøkte finne ut av ting.

Stakkars onkelen min som brant inne. Tenk så redd han må ha vært, når han skjønte det gikk mot slutten. Det triste er at barna mine aldri fikk sjansen til å bli kjent med verdens beste onkel, de var så små at de hadde ikke rukket å møte han noe særlig.

Dette er skrevet i all ydmykhet for å sette fokus på en del skremmende praksiser bland mennesker som kaller seg muslimer.

Hver eneste dag etter vår bønn, hva gjør vi da? Vi sender velsignelser på vår elskede Profet Mohammed, sallallhu aleihi wa sallam, og hans familie, inkludert hans koner, hans sønner, døtre, svigersønn og barnebarn. Vår kjærlighet for hans familie er større enn kjærligheten til vår egen familie. Men hvor langt skal denne kjærligheten gå? Når er den en del av islam, og når blir det «shirk» og også «haram»?

Det er når vi kaller på Fatima (RA), Ali (RA), Hassan og Hussain (RA), det er når vi sørger en hel måned, det er når alle talene og sørgingen over de døde gir ekstreme utløp for sorg, og den framprovoserte tragedien ender med smerte, når vi slår oss selv på brystet, gir oss selv blåmerker, kutter hverandre til blod kommer ut fra kroppene, når kvinnene våre sørger høylydt, når vi dekorerer templer og gjør duaah der inne, når vi forbanner den kjæreste kona til Profeten Mohammed sallallhu aleihi wasallam, hans nærmeste kompanjonger på grunn av en historie full av fabrikasjoner, når vi gjør shirk ved å lage en «Fatimahs hånd» med ett øye på midten som en beskyttelse mot det onde øyet. Alt som er nevnt, er helt forbudt i denne vakre levemåten som islam faktisk er. Om vi i det hele tatt skulle sørge noens bortgang, skulle det selvsagt vært Profeten sallallhu aleihi nasallyds død, men det gjør vi jo ikke? Ikke på den måten, fordi vi vet at han var dødelig. Er det ikke forståelig at siden vi muslimer ikke engang kan be gjennom Profeten Mohammed, siden han var bare ett menneske, hvorfor skulle det være lov å gå gjennom andre? Er det normalt og sivilisert av oss å ha mot til å finne opp noe totalt nytt med en helt ny ideologi, i Allahs religion, etter Profeten Mohammed, sallallhu aleihi wa sallam død, og gjøre det til en del av religionen? Har ikke Allah fullført vår tro for oss slik det står i Koranen, men allikevel legger vi til så mye nytt og så mye avvikende praksiser som faktisk fører oss ut i shirk?

Islam er en måte å leve på som er appellerende til hjertet og akseptert av intellektet, det er en måte å leve på som ikke bare baserer seg på «Det er ingen verdig tilbedelse foruten Allah», men det følger med ett sett med prinsipler som ikke lar de troende motsi dette utsagnet, selv ikke med den minste lille duaah til de døde, eller å påkalle noen andre enn Allah alene, ei heller besøke graver kun for å gjøre det, lage templer og dekorere de eller noe lignende. Det er en levemåte som er så sivilisert at man ikke tillater at noen gjør noe vondt, langt mindre mot ett barn, kutter det og skjærer det, det er en levemåte som forbyr bruk av amuletter som beskyttelse. Og å forbanne Profetens følgesvenner er enda en forbrytelse som Profeten Mohammed, sallallhu aleihi wasallam snakket om, å forbanne hans kjære kone, som har sin uskyld skrevet i Quran, er ett slikt avvik. Det handler ikke om å ikke respektere grupper, men det handler om å respektere islams sannhet, og å beskytte vår tro fra stygge og grenseløse nyvinninger. Enhver overskridelse leder til ilden. Det handler om å beskytte ryktet til de som var sammen med Profeten sallallhu aleihi wasallam i tykt og tynt. Det handler om å la hele verden vite at Islam ikke aksepterer slike stygge praksiser som å kutte seg selv, eller enda verre, små barn til blods for å minnes de døde.

Det er bare enda tristere at noen bland oss bare blir stille og i respektens og «ikke dømmingens» navn lar mennesker gjøre sånt. Mitt spørsmål er da, når du vet sannheten, hvorfor gjør du ikke en innsats for å endre det? Vil du stå til ansvar ovenfor Allah på Dommens Dag, når disse synderne blir straffet og holdt ansvarlige for sine innovasjoner og navnkallingen av prominente personer i islams historie? Hva skal du si? Du respekterte og prøvde å tilfredsstille mennesker med den kostnad at islams sannhet ble skjult for en så stor del av dem som kaller seg muslimer? Jeg blir ikke overrasket om noen så kalte «respektfulle» muslimer nå kommer og tror at de gjorde noen en tjeneste ved å være så snill med de som forbannet Abu Bakr, Omar, Uthman, Aisha og alle de andre av Profetens følgesvenner, og de som gjorde shirk på mer enn en måte. Å stå opp imot undertrykking er viktig, og dette er en undertrykking av seg selv, på en måte, det er en løgn med en større synd involvert. Spre heller sannheten av islam, imot slike falske historier, og frykt ingen andre enn Allah, og redd dine brødre og søstre fra dette, om du virkelig elsker dem for Allahs skyld.

Skrevet av en søster, Salamai, fra Bangladesh.

Min verden sto stille den 22. juni.

Sent på natten fikk jeg telefonen jeg så lenge hadde fryktet. «Nå er det ikke lenge igjen». Det var en onsdags natt. Hjernen min frøs, jeg sa ifra til eldste barnet om at jeg måtte gå, fordi jeg skulle ta farvel med min mor. Den store, voksne jenta mi så på meg og sa «Du må hilse til far, og si at han ikke må være så trist».

Jeg gikk til sykehuset, det var mitt livs lengste tur. Jeg ringte min mann, og jeg forsøkte få kontakt med min bror, som hadde slått av telefonen ved en feil.

Den bakken jeg så mange ganger før hadde gått så lett, på vei til skolen eller venner, var nå så grusomt lang. Bakken opp til sykehuset tok en evighet.

Mamma lå der så liten og sårbar. Hun kunne ikke snakke, hun bare så på oss. Vi vet ikke engang om hun var der, men vi vet at hun kjente vår nærhet. Vi var alltid så nærme alle vi. Vi lo og vi gråt, vi kranglet og vi klemte. Hjemmet vårt var alltid fylt av kjærlighe og liv.

Den dagen verden sto stille, gikk jeg sakte nedover gangen. En sykesøster tok meg i hånden mens jeg gikk mot døren. Jeg glemmer det aldri, hun ble vårt anker den natten. Hun vet ikke selv hvor mye det betydde at akkurat hun var der. Akkurat hun, som visste hvor mye mine foreldre hadde betydd for så mange mennesker.

Jeg ba en av mine muslimske brødre om å be for min mor, om å be at hun måtte slippe, da han skulle be sin morgenbønn. Jeg rakte ut til han i min sårbarhet, og fikk ett svar. Selvsagt skulle han gjøre det.

Jeg orket ikke se mamma lide mer. Jeg ville ikke se den aktive damen ligge slik. Jeg ba min morgenbønn og ba til Gud. Bønn er den troendes sterkeste våpen.

Min bror og jeg gikk til sykesengen på skift. Vi klemte, vi holdt hender, og vi snakket masse. Pappa var våken fra tid til annen, og vi delte historier, drakk brus og så TV. Kanskje en syk ting å gjøre, men midt i all sorgen, koblet vi visst bare ut. Verden sto stille, mamma skulle dø, og vi så på TV. Hurtigruten… På vei til innseilingen til Kirkenes… Jeg vet at vi så på, men jeg så ikke på. Jeg så båten pløye bølger, mens hodet mitt spant.

Hun trakk pusten tungt. Og vi skjønte det gikk mot slutten. Hun sluttet å puste. Vi ringte på. Vi gjorde ingenting, vi holdt henne bare i hånden og ventet. Pappa sov og våknet om hverandre. Vi holdt hverandre i hånden. Ringen var sluttet. Det var bare oss igjen.

Noen dager senere fikk jeg faktisk helt og totalt panikk for at vi ikke hev oss på knappen, ba om leger og skreik for at noen skulle redde henne. Toget var jo gått, så hva kunne vi gjøre? Vi kunne jo ikke redde henne, jeg visste jo det, men jeg fikk totalt anger, panikk og var helt satt ut.

Vi sto der så stille og bare så på hverandre. Sykepleierne kom inn, vi satt oss ut på dagligstuen mens de stelte henne. Har aldri vært borti mer fantastiske sykepleiere enn de to som var der da. Det hjalp selvsagt på at vi kjente den ene, men uansett var de helt utrolige.

Litt senere gikk vi inn igjen, og så dro vi hjem. Hver til vårt, min bror og jeg. Pappa på sykehuset. Jeg kom hjem til mine barn, de sov så søtt. Jeg hadde ikke hjerte til å vekke dem, men den ene var våken og fikk nyheten. Det var mitt livs lengste natt. Og det blir en lang vei å gå uten mamma.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, ei heller avslutte. Jeg vet ikke hvorfor jeg gidder engang, min stemme, som muslimsk kvinne, som bærer hijab, teller jo ikke. De som elsker å kalle oss undertrykket, undertrykker oss enda mer, når de nekter å høre på oss.

Uansett, jeg leste en artikkel av Walid al Kubaisi, en selverklært lærd som hevder å sitte med den O’store Sannheten om den muslimske kvinnes hijab. Mesteparten av det han sier, er bare svada, slik de fleste av oss muslimske kvinner ser det, men for all del, han, som mann, som «at best» muligens er en ikke-praktiserende, kulturell muslim i den kraft av at han er født muslim i en muslimsk familie, vet jo best. Vi vet jo ingenting. Og alle andre vet så mye bedre enn oss, hva vi legger i vår hijab. Så hvorfor jeg kaster bort energi, tid og tastetrykk på dette, vet jeg ikke, men jeg vil uansett prøve.

Jeg skulle nesten ønske han hadde brukt bilder, fordi det ble ikke så bra forklart som jeg skulle ha ønsket det, og uten bruk av de ulike navnene på de ulike typene hijab, ble det ikke fult så enkelt å holde tunga beint i munnen. Jeg skjønner jo at det eneste han er ute etter, er å kritisere kvinner som har tatt dette valget, for å vise oss at våre meninger er null verdt, men han kunne jo i det minste brukt noen betegnelser som gjorde det litt lettere, om han virkelig hadde satt seg inn i konseptet hijab som klesplagg, som tilbehør, så hadde han kunne vist til ulike navn, slik at vi som bruker det, vet hva vi selv bruker, og sånn sett kanskje kan unngå å bli sett på som en av «Muslimbrødrenes fotsoldater». Jeg har ingen forbindelser til Muslimbrødrene og det hadde vært greit å ikke bli sett på som en av de. Mest av alt fordi jeg ikke liker å linke meg selv til noen grupper egentlig, jeg er bare muslim.

Al-Kubaisi nevner åtte typer hijab i sin artikkel, som han påstår at eksperter og teologer skjelner mellom. Jeg har vært muslim i 18 år nå, halve mitt liv, brukt hijab i 16 av de, og har lest det meste jeg har kommet over av info, blogger, bøker og artikler, men har aldri hørt noe om at det skal være åtte typer som er singlet ut her.

Jeg kan forsåvidt være enig i den første, at hodeplagget i Gulf-landene er en tradisjonell hijab og varierer mellom å vise en del av håret eller dekke også ansiktet, med niqab. Men hvilken type hijab man bruker da, varierer mellom shayla, al-ameera-modellen, de firkanta vanlige, eller en kombinasjon. Man ser sjelden khimar (det vi i Europa kaller khimar, som er den «somaliske» typen hijab, ett langt stykke som går til hoftene, knærne eller leggen) i Midt-Østen, selv om man ser plagg som går helt ned til bakken, fra hodet, men som regel i en litt annen modell og litt mer åpen rundt ansiktet, slik at man trenger en hijab under den.

Det som han videre omtaler som en «shariah-hijab» er vel det nærmeste man da kommer det vi nå har begynt å kalle «hodeabaya», som er en slags somalisk khimar, som går helt ned til bakken, og dekker det meste av kroppen bortsett fra ansiktet. Den kan være med knyting, tett rundt ansiktet med ett underskjerf, eller løsere, og man må bruke hijab under. Den sistnevnte er ofte brukt i Egypt, og kalles der for Izdal eller Isdal. Mange lærde mener dette er den riktige måten å dekke seg på, i ett løst stykke, som ikke viser kroppens former.

Den «lovlige hijaben som er ett statlig påbud i Iran og Saudi-Arabia snakker han også om. Vell, i Saudi-Arabia er det ikke påbudt for ikke-muslimer å dekke seg ute, kun bruke abaya, muslimer må ha hijab tilgjengelig, om de ikke bruker det til vanlig. Det er da ikke påbudt å dekke hver millimeter, kanskje på samme måte som i Iran, at det er greit at panneluggen henger utenfor, men resten må være dekket. Da kan man være så fancy man vil, og ha de accessoirer man vil, tydeligvis, i Iran i alle fall. Ikke helt ulik det neste han nevner, nemlig «kjendis-hijaben». Denne er nå det man ser mest av ute i gatene i dag.

Unge jenter omfavner ofte den typen hijab, men det er jo ikke en type hijab, det er jo ikke noe de lærde har satt opp som noe offentlig type hijab. Det er den delen av artikkelen som er bare svada. Det finnes ingen lærde som har satt opp dette i noe system. Alt av hijaber man bruker, uansett hvor mye eller lite den dekker, er ett utslag av den enkeltes frie vilje og ønske om å ta seg best ut, dekke seg mest mulig, eller være mest mulig «modest» i sin klesdrakt.

Det bringer meg over på det han kaller «den anstendige hijab», som også brukes av de «misjonerende kvinner». Da så jeg for meg mine venninner og meg, på vei over Torgallmenningen, med hver sin Koran i hånda, og hauger av brosjyrer, på jakt etter tilfeldige forbipasserende. Åh nei, vent, det var Jehovas Vitner det, ja… At man sendte ut misjonærer med en spesiell type hijab, var meg ukjent. Det nærmeste vi kommer misjonærer i islam, er Tabligh Jamaat, og mange av de dekker seg slik det er vanlig i sine hjemland, uansett hvor de kommer fra.

Så kommer jeg over på det sjette punktet, der jeg faller litt av. For det første nevner han «salamipølse, nomadisme og muslimbrødrene» som om alt var en eneste stor masse av bevæpna folk med aggressive tendenser. At hijaben så må være i «mørke farger som svart, grå eller brun», men at den muligens også kan være hvit. Vell, newsflash broder, jeg har vært i disse miljøene du nevner, jeg kjenner både jihadister, salafier og folk som støtter Ikhwan ul muslimeen, aka muslimbrødrene, som man kaller dem her i Europa. Dette er den «politiske hijab». Vell, jeg tror jeg vet hvilken type han mener, ett firkantet, stort skjerf, som formes som en trekant før man legger den på hodet, og dekker håret med den. Vell, jeg kjenner salafiyer som bruker avlange hijaber, jeg kjenner folk som støtter «Muslimbrødrene» som bruker somalisk khimar, og jeg kjenner folk som ikke omtaler seg som noe av dette, som går med sorte firkantete hijaber brettet i trekant.

Hvordan man kan dra alt dette inn i en suppe, forstår jeg ikke. Kanskje kan man, i enkelte land eller enkelte kulturer, se særtrekk i enkelte grupper, når det kommer til hijab, men det er ikke noe man kan generalisere på den måten som Al-Kubaisi her gjør. Og å gå derfra til å påstå at lærde har klassifisert hijab på noe som helst slags vis, er bare enda latterligere.

De to siste på listen, er ikke noe annet enn det han kalte «kjendishijab», både «samtidshijaben» og den «sekulære hijab» er det samme. Man kler seg som man ønsker, og bruker hijab som ett tilbehør til resten av klesstilen, og dekker mer eller mindre av håret alt etter som.

Til en slags oppsummering nevner Al-Kubaisi at dagens hijaber ofte ikke er knyttet til hverken tradisjon eller kultur, men at det har fått «nye funksjoner som uttrykkes via ulike signaler» til omverdenen. Jeg kan være enig med den første delen, fordi man ser ofte somaliske jenter med tyrkisk stil på hijaben, eller bosniske jenter med somalisk khimar, og man har en del konvertitter som adopterer ulike stiler, meg selv inkludert. Mange muslimske kvinner bruker ikke bevisst en eneste stil, for å enten identifiseres med de såkalte Muslimbrødrene, eller for å vise at de er misjonærer. De fleste av oss bruker alle de ulike stilene om hverandre, for å dekke oss til, og for å vise at vi er muslimer.

Disse signalene derimot, som han videre nevner, er jeg ikke så veldig enig i. Jo, den gir ett religiøst signal, men ikke på den krasse måten han snakker om «islamisering eller påvirkning av islamisme», han får det til å høres så vulgært ut, nesten på linje med folka fra SIAN når de bruker banneord og grove betegnelser på kjønnsorganer for å «vise sine poeng».

Hijab skjelner ikke mellom de som tilhører «den islamittiske bevegelsen og de som ikke tilhører den», slik han hevder. Hijab er ikke noen målestokk. Noen velger det, andre ikke. Deal with it.

De fleste av disse signalene han oppgir, handler om å lese det verste inn i ting. Det handler om å skape grenser, bygge murer, i stedet for å strekke ut en hånd og si at «vi er alle nordmenn, med eller uten». Gjennom bevisst bruk av negative ord som «invasjon», «overdrives» og «motstand mot islams fiender», så skaper han skiller og gjør muslimer til en fiende, enten han vil det eller ikke. Han snakker om at man med hijab vil skape ett skille. Hvordan kan Al-Kubaisi vite hva som finnes i hodene våre, hva vi mener, hvorfor vi bruker hijab, hva vi tenker om andre som ikke er muslimer, og hva vi tenker om de som direkte kriger mot muslimer og derfor er muslimers fiender. Han bruker fiende-begrepet som om det gjelder alle som ikke er muslimer.

At hijab setter grenser mellom mann og kvinne, kan jeg være enig i, det er greit nok, men ikke på den negative måten som Al-Kubaisi nevner. Vi sier ikke til menn at «Ikke bli redd, mann. Jeg forfører ikke deg, men adlyder deg.» Vi sier at «Salaam Aleikum, jeg er en muslimsk kvinne, behandle meg med respekt og som en likeverdig» med vår hijab.

Men så lenge artikler som dette ligger ute på nett, så oppnår vi ingenting. For ingen vil høre på den muslimske kvinnens versjon. Dessverre.

Nå har dere den. Bruk den!

Originalartikkelen ligger her: http://www.opplystemuslimer.no/2011/07/11/det-er-ikke-bare-en-hijab-8-typer-hodeplagg-med-6-funksjoner/

Jeg tror ikke jeg har fått min intelligens og min evne til å innhente informasjon satt spørsmål ved så mye som da noen sa at jeg ikke kunne vært noe særlig til kristen før jeg ble muslim, for hvis jeg hadde vært en overbevist kristen, så hadde jeg valgt å følge Jesus.

Jeg var riktignok ikke med i noen menighet, fordi jeg fant ingen jeg følte meg helt hjemme i, men hvorfor skulle min tro settes spørsmål ved? Hvorfor skulle jeg ikke trodd nok, eller trodd riktig, bare fordi jeg til slutt valgte noe annet?

Jeg trodde. Jeg ville så gjerne passe inn, jeg ville så gjerne finne lykken i troen, i den kristne tro, men jeg klarte det ikke. Jeg forsøkte å være ateist, og skikkelig anti-kristendom, anti-tro, men det var ikke meg, jeg klarte det ikke i lengden. Jeg leste og leste, men ikke noe ble riktig for meg.

Men så en dag, fikk jeg høre om en måte å tro på Gud på, som innebar at Jesus ikke var Guds sønn, og som innebar at han var en viktig person, og man skulle elske Jesus, men at man ikke skulle be til ham, men rett til Gud, slik Han fortjener det. Hvorfor skulle jeg gå via mellomledd, jeg følte aldri at det ble riktig. Om det gjorde meg til en dårlig kristen, eller ikke kristen i det hele tatt, får så være, jeg følte meg kristen, og det var det som spilte en rolle.

Minst like fornærmende er det når folk mener jeg må frigjøres fordi islam «gjør sånn og sånn». Hvem er denne «islam» som gifter seg med småunger, voldtar og dreper mennesker. Jeg har ikke peiling, jeg kjenner ham ikke. Det er muslimers handlinger, ikke islam. Hvorfor snakker man alltid om at man ikke må generalisere, og ikke sette alle prester i samme bås når det er snakk om overgrep i den katolske kirken, mens vi muslimer må stå skolerett bare en muslim i ett av de indre distrikter av Bujumbura fiser?

Noen skrev i dag at «Skal man kunne hjelpe muslimene å komme ut av Islams klamme favn, MÅ de selv nå begynne med seg selv, og starte å kritisere og ta avstand fra nettopp disse horrible lovene (…)» Hvilke lover? Det kan ikke godtas at vi muslimer har meningsforskjeller? Hovedsaken må jo være at jeg og alle andre muslimer som lever og bor i Norge, ikke gjør dette? Først når vi alle begynner å gjøre dette, mene det er ok, og fronte det, og gjøre det til ett samfunnsproblem, DA kanskje man kan si at vi ikke passer inn her… Jeg mener det er galt, i dagens samfunn, å gifte seg med veldig unge jenter eller gutter, men hva som ble gjort i fortiden, endrer ikke mitt syn på islam, og hva som gjøres av enkelte, få muslimer, endrer ikke mitt syn på islam. Selvsagt ikke. Jeg er bare meg, og jeg er muslim. Så enkelt er det.

…i alle fall muslimske kvinner.

Det fascinerer meg litt. Det er folk som snakker om at vi muslimske kvinner er undertrykte, vi må frigjøres, vi lever undertrykte liv, og vi har det ikke godt. Alt dette vet de selvsagt uten å ha snakket med oss, de tar bare ordene fra de undertrykte selv, og lar det gjelde alle oss. Vi er dumme, stumme og har ingen stemme. Ikke vet vi hva som er bra for oss heller.

Jeg har blitt kalt det meste. Asylmadrass, halalhore, inkompetent, udyktig til å ta egne avgjørelser, det impliseres at jeg har en mann som står bak mine avgjørelser, og det er en undertone av at jeg faktisk er steine, stokk dum.

Noen mente faktisk at kvinner skulle fratas stemmeretten, for å begrense antallet muslimer inn i landet, fordi det var på grunn av kvinner at det kom muslimer inn i landet, fordi kvinner tenker med hjertet og ikke hodet i innvandringspolitikken. Samme personene som mener at vi muslimske kvinner må frigjøres fordi vi er undertrykte, mener altså dette. Og de snakket om muslimske fundamentalister?

Det er disse som faktisk undertrykker oss. De som forhåndsdømmer oss, og snakker på våre vegne. Dette er ikke bare ikke-muslimer skyld i, men faktisk også enkelte muslimer. De som sier at hijab ikke er nødvendig, som sier at muslimske kvinner kategorisk har det fælt osv, de er også med på dette. Om man heller kunne si at «jeg mener det ikke er nødvendig» eller «de lærde jeg følger, men er det er unødvendig» var det noe annet. Det som istedet skjer, er at de gjør det vanskeligere for oss å komme opp og fram. De får mennesker til å si at «jammen, hun i avisen sa at det ikke er nødvendig med hijab, du får ikke jobb hos oss før du fjerner den». Eller får lærere til å si til elever at de må kutte ut hijab, fordi «andre muslimer bruker det ikke». Dette er eksempler fra min omgangskrets begge to, og det er like undertrykkende å frata oss rettigheter i ett fritt land. Så kan man kanskje si at «jammen, kunne jeg fått gå med bikini i Saudi-Arabia da». Vell, mitt tilsvar da er, «Skal man sammenligne epler og bananer»?

Jeg kan heldigvis svare for meg, og bite tilbake, men ikke alle har den talegaven jeg har. Så mitt hjertesukk er at jeg vil bli akseptert for den jeg er. Glem at jeg er muslim, glem at jeg har hijab, ta meg og mitt intellekt som det det er.

Noen historier lar man være å fortelle. Eller kanskje ikke flagger så høyt bare. Denne historien er en sånn. Jeg er ikke flau av den på noen måte, den er bare vakker, men det passer seg kanskje ikke alltid å fortelle den, selv om jeg gjør det noen ganger, til folk jeg kjenner.

Historien om hvordan vi møttes.

En dag spurte en jeg kjente såvidt fra nettet meg, om jeg noen gang tenkte på å gifte meg igjen. Jeg var ung, enslig mor med to små barn, og var vel egentlig avskremt av hele ekteskapet for en god stund, men joda, jeg kunne jo tenkt meg det en gang i verden, kanskje ikke akkurat da, jeg var for skadeskutt. Men etter en stund, fikk han lov til å gi videre mobilnummeret mitt til en han omtalte som en god bror, snill og omsorgsfull, kanskje litt ung, men absolutt hodet på rett plass.

En tidlig morgen fikk jeg en melding. Husker ikke hva det sto egentlig, men jaja, jeg svarte jeg. Og vi sendte litt meldinger fram og tilbake, snakket på msn, og jo mer kjent vi ble, jo bedre syntes vi alt passet. Han var veldig ok, og ikke så ung som jeg først trodde, og han hadde absolutt hodet på rette plassen. Og jeg falt. Og falt.

Han spurte meg en dag om hva jeg syntes om konvertitter som gifter seg, om det var en god ide, eller om jeg syntes det ble for rart. Og jeg sa at jeg synes egentlig det vil være en perfekt ide. Selvsagt gjorde han research, og jeg skjønte vel det, men lot som ingenting.

En stund senere kom den cheezy linja på msn… «Hva hadde syntes, om de to konvertittene som gifter seg, som vi snakket om før, var du og jeg»… Husker ikke hvordan jeg svarte, men jeg vet at jeg svarte ja.

Så jeg ble fridd til på MSN. Eller Yahoo messenger var det vel for å være helt nøyaktig.

Vi planla, Allah ville ting annerledes først, men noen uker senere kom han til Bergen. Vi kunne ikke være alene uten å være gift, vi er muslimer og å være alene var utelukket. Han var ikke kjent i byen, men hadde med seg ett nummer til en moske, og han var der og ventet på meg. Jeg kom utpå ettermiddagen. Ikke akkurat kledd for ett vanlig bryllup, men godt kledd i alle fall, den gang brukte jeg niqab, og dekket også ansiktet.

Javell, så jeg gikk inn i moskeens hovedrom, og der satt han. Og en haug andre. Fint ingen så meg rødme. Jeg godtok medgiften, og gift ble vi. Så fikk vi noen minutter alene, før vi dro til imamens foreldre på middag. Å se ham sitte der, med det lange skjegget var helt utrolig. Aldri var han så vakker i mine øyne som da.

Nå er dette snart åtte år siden. Jeg har aldri sett meg tilbake. Klart man i alle ekteskap har dager hvor man ønsker den andre dit pepperen gror, eller helst litt lenger, og klart at det ikke alltid var så lett. Vi skulle bli kjent med hverandre som mann og kone etter at vi giftet oss, og aldri hadde møttes før det øyeblikket vi skulle bli gift. Han small meg på tjukka og i tillegg, bare noen måneder etterpå, og å bli kjent mens den ene ligger med hodet i spybøtta flere ganger om dagen, var ikke enkelt. Men han så meg på mitt verste, og han ble. Han holdt ut hormonelle anfall dag ut og dag inn, og 13 måneder etter vi giftet oss, fikk vi vår vakre, sterke lille jente.

Han sto i ett hjørne og gråt sammen med en medisinstudent da hun kom.

Det er ikke alltid ting er så lett. Men en ting har vi. Og det er kjærligheten. For hverandre, for Allahs skyld.

De tre første dager i Ramadan…

…i ett Norge som enda er i sjokk etter terrorangrepet 22.07.

En dato Norge aldri glemmer. En dag jeg aldri glemmer. Min lille jente på seks år hadde en ulykke på toget, og måtte ta ambulanse fra høyfjellet og ned til nærmeste by. Vi skulle på shopping i Oslo på lørdag 23, vi skulle handle til Ramadan. Pakistanske godsaker, merguez og hijaber.

I stedet ble vi sittende på en legevakt midt i Norge. Ett Norge i sjokk. Var det muslimer? Var det Al Qaeda? Var det Ghaddafi? Jeg visste ikke, jeg ville ikke vite, jeg hadde nok med en liten jente som nesten mistet fingeren sin.

Mens vi ventet på resultatene fra røntgen, fikk jeg sett litt på TV, og jeg så bare bilder fra Oslo. Det var ikke begynt å komme rapporter fra Utøya enda, men det gikk noe rulletekst nederst på skjermen sa min datter i ettertid (hun på 13), men jeg tok det ikke innover meg, jeg var så redd for min yngste prinsesse, at verden kunne stått i brann for min del, jeg hadde nok. Sommeren var vanskelig nok, min mor døde og min far fikk slag. Barna hadde hatt nok, men så klemte den ene fingeren og Oslo sto i brann.

Etterhvert, utover kvelden i denne lille Nordlands-byen hvor alt stengte klokken 1900 og vi var overlatt til en kebabsjappe og en kveldsåpen butikk, fikk jeg mer info om det som hadde skjedd via Facebook på mobilen.

Det ble ingen Oslotur, vi ble forsinket med toget pga ulykken og måtte ta ett senere tog. Vi dro rett hjem til Bergen. Vel hjemme i Bergen kunne ting synke inn. Vi fikk mer info, jeg fikk vite om Utøya i sin helhet.

Minnene kom strømmende. Minnene av lykkelige somre på Utøya. Minnene av joiking rundt bålet sammen med Jens Stoltenberg, sang, samvær, sosialisme og samhold. Vi var alle AUF’ere. Mitt siste besøk på Utøya var i 1994. Da sang vi Cornelis Vreeswijks sang «Telegram för en bombad by». Vi lærte palestinske og israelske ungdommer å synge den sangen det året. Året for Oslo-avtalen. Hvor ironisk…

Nå er det gått tre dager i Ramadan. Vi har enda ikke vent oss til at vi er ofre for en grusom terrorisme. Jeg har enda ikke, 1,5 måned etterpå, vent meg til at min mamma er død. At jeg skal leve uten min mor resten av livet. Min far gjør stor framgang etter hjerneslaget og er på bedringens vei. Alhamdulillah. Det er mange som har gjort duaah for ham, det vet jeg.

På den første dagen i Ramadan lærte jeg at jeg kanskje må stå opp litt tidligere. Vi fikk fem minutter på å spise, men det var kanskje litt lite. Jeg har jobbet dag, jeg har jobbet morgen og jeg har jobbet kveldsskift, og så langt må jeg si at kveldsskift rocker. Min mann som er i ferie om dagen, har klar middag til jeg kommer hjem en halvtime før Iftar.

I ett Norge in the aftermat of a tragedy…

We were friends for so long. For years. We went through pregnancies, divorce, new men and all, together.

But one part of your life, I was excluded from knowing. I came to know about it through a coment from a common friend. I knew it for years. I was stupid to never let you know. I know. And I regret not asking you in a funny tone, because I know our friendship would have survived it. Or so I thought.

The last time I saw you, I told you that I appreciate having you in my life. And you said you did too. I never heard from you again. Time went by, and it became harder and harder to take contact. I tried once or twice on MSN, but you logged out. The last time, you deleted me too.

It just hurts. I miss having you in my life. I miss laughing, crying, cursing, smiling, with you. I might not fit into your life anymore, but there is always place for you in mine, if you ever want to.

Through Google I have spied on you… To the degree that I actually «check in» on you like once a week or once every two weeks. Sometimes maybe once a month or less. I know about all that happened to you after we parted, and before we parted.

I just wish I was good enough to begin with, to be let in on the secret. Maybe you did not, because of my faith, but Lord knows, I would never have judged you. I think you are brave, for doing what you do, even if I do not agree with it.

Og hvordan man kan misforstå når man ikke har samme kultur i utgangspunktet…

Dette var mens jeg var høygravid med Khadija, så jeg og eksmannen var jo allerede skilt, og han var her for å hente ungene og ta de hjem til seg, det var før de ble så store at de kunne ta bussen selv.

Joda, han kom og hentet barna, og tok de med seg til busstoppet, og de ventet på bussen. Sofiane er jo en klatremus, og klatret på busskuret og sånn. Så gikk det som det måtte gå når en gutt klatrer, og han falt, og slo hull i hodet på søppelbøtten.

Så kommer alle tre stormende tilbake, Malika inn døren først og roper “Pappa kommer inn, ta på hijab” og jeg flekket på meg en khimar, og inn kom først Sofiane som hylgrein, og eksen min etter, som ropte “Har du kaffe, gi meg kaffe”. Jeg bare klikket i vinkel, og kjeftet han huden full for at han kun tenkte på kaffe når ungen fossblødde i hodet, og var skadet, drit nå i den ****** kaffen, og trøst ungen istedet!

Menneh… han skulle ha kaffegrut, for å legge på såret, for å stoppe blodet…

En liten historie om kultur og overtro