Noen ganger lurer jeg på om man bare hopper på alt muslimer gjør, og kaller det «snik-islamisering», «ta seg til rette her de ikke hører hjemme» og «offermentalitet» kun fordi det er muslimer. En diskusjon her om dagen fikk meg til å tenke på de annerledes barna. De som ikke gjør alt det som alle andre barn gjør. Eller gjør noe annet, som ikke andre barn gjør.

Jeg er rundt hallveis i livet. Da jeg vokste opp, vokste jeg opp sammen med barn som var annerledes enn oss, men allikevel en integrert del av venneflokken, og vi syntes ikke den gangen, i en liten nordlandsby på sytti-åtti-tallet, at de var så annerledes allikevel

Disse barna fikk ikke danse i gym-timene. Noen av de dusjet i lærerdusjen etter gym og svømming. Vi hadde, for den del, faktisk kjønnsdelt gym og svømming fra tredje klasse. Om det var fordi guttene i klassen trengte litt ekstra oppfølging, eller fordi det bare «var sånn» vet jeg egentlig ikke, for oss var det normalt, og vi gruet oss alle til ungdomsskolen, for der hadde vi hørt rykter om at det var blandet gym og bare svømming ett par ganger i året, blandet det også. Det virket skummelt for små nordlandsjenter.

Disse barna fikk ikke gå i kjønns-blandete fødselsdagsselskap. I musikktimene spilte de ikke blokkfløyte. De strengeste av de, fikk ikke leke med oss andre engang, foreldrene passet på at de bare lekte med sine. For å forsikre seg om det, så flyttet de gjerne ut av byen der det bodde flere som var «som dem». Det var ikke så mange av de som var med på organisert idrett. Det var sikkert ikke så lett, om alle 7-8-9 ungene skulle gå på idrett, så da ble det liksom litt «alle eller ingen». De fleste hadde en bror eller søster i klassen over, to klasser under, og alle lærere sa «ååh, ja, du ja, jeg hadde bror din i fjor/forfjor/tre år siden (eller alle alternativer), og gudameg så lik dere er». Søskenbarn-ekteskap skjedde, eller i hvertfall ekteskap mellom tremenninger, så noen hadde veldig like trekk, og man kunne lett blinke ut hvem som tilhørte hvilken familie.

Mange av de som var eldre enn meg, ble styrt inn i ekteskap hvor foreldrene tildels var delaktige i å finne en passende ektefelle. Det var litt sånn at «han der, HAN er en kjekk fyr, sant» og foreldrene snakket om de og de av det annet kjønn, og så passet de på at akkurat de to var på samme ungdomskveld eller sammenkomst akkurat den helgen. Jentene gikk med skaut i helgene, alle hadde langt hår i fletter, guttene fikk ikke bruke slips, og jentene gikk ofte med skjørt.

Vi andre så lett hvem som var av «de der», men vi lekte på like fot. Vi ble vant til å ha venner uten TV, som limte seg fast foran vår TV mens de var inne på besøk. Vi ble vante til at de kikket og kikket på juletreet og sugde til seg alle innrykkete av julefigurene, nissene og englene. For de var ikke vant til så mye pynt i julen hjemmefra.

For oss var dette helt normalt. Vi ble ikke sjokkerte når vennene våre ikke hadde hørt om Portveien 2, Fleksnes eller senere, Baywatch. Vi hvisket ikke eller kikket når de ikke danset i gymmen. Det var jo bare sånn det var.

Fordi de var jo læstadianere.

Mange ganger tror jeg at det som ble godtatt den gangen, og som vi alle syntes var en selvfølge, i dag hadde havnet på førstesidene om det var muslimer. Eller var samfunnet bare mer aksepterende før? Eller har man mer respekt for kristne som velger noe, enn andre? Min bror er vegetarianer feks. Ingen tenker på at han faktisk er det av religiøse årsaker, mens jeg, som bare ikke spiser svin, får høre det… Min bror ber bordbønn før han spiser, men da jeg påminnet barna om å si «Alhamdulillah» etter middag, var det «indoktrinering». Jippikiayfreakingoh.

I 1990 møttes en ung gutt og en jente på ett asylmottak. Han bodde der, og hun passet barn på mottaket. De ble venner og litt til, men som alltid når man møtes i ung alder, så går det noen ganger galt, og de slo opp etter noen måneder. De glemte aldri hverandre helt, og han utviste sjalusi når hun snakket med andre, og hun gjorde noe av det samme sikkert. De var jo så unge og uerfarne begge to, men at de elsket hverandre, var vel ingen egentlig i tvil om. Det var nok derfor hennes far passet så godt på til enhver tid, at de ikke skulle være alene.

Tiden gikk, og leget mer enn ett sår. En dag skulle gutten flyttes til ett annet mottak. Mens han bodde der, så fikk han ett siste avslag, og så ingen annen utvei enn å gå i kirkeasyl. Dette var på tampen av 1992. Jenta skulle snart fylle 17, og hennes far sa ja til å skrive under på at hun kunne få gifte seg når hun ble 17, om de søkte Fylkesmannen om tillatelse. Reise ble planlagt, prest var villig til å vie det unge paret, og så og si alt var i orden. Med litt is i magen, skulle det hele nok gå helt fint, trodde alle.

En dag i oktober kom det en annen albansk familie til kirken og ba om å bli beskyttet fra Lovens Lange Arm, og kirken sa ja. Men da ble det trangt om saligheten i kirkeasylet, og gutten, sammen med en venn, sa at de gjerne kunne flyttes til en annen kirke.

Alt ble gjort klart, han ringte til jenta og bekreftet sin evige troskap, så evig det kan være når man er 17 og 18, og lovet at han skulle ringe så fort han var på plass i den nye kirken.

Den kvelden hørte hun ikke noe.

Dette var på nitti-tallet, da riksdekkende aviser kom litt ut på ettermiddagen. Hun kom hjem fra skolen, og møtte foreldrene med alvorlige ansikter på stuen. På bordet lå VG. Totalt unormalt i ett Arbeiderparti-hjem, men det var avisen som ble kjøpt på grunn av forsiden.

På forsiden var det ett bilde av en gutt hun kjente igjen med en gang. Han satt i en politibil på vei til å bli kjørt til flyplassen og kastet på første fly hjem til Kosovo. Verden snurret rundt ett lite øyeblikk, ingen visste hva de skulle gjøre. Telefoner ble tatt, men ingen visste noe.

Nyhetene kom på TV, og der så man demonstranter foran politihuset i Oslo, eller ett eller annet sted, detaljene er litt hvisket ut etter så mange år. De demonstrerte for hennes kjære, for mannen hun skulle gifte seg med, uten at hun kunne være med. Livet sto stille i noen øyeblikk. Og hun hørte aldri mer. Kanskje mistet han telefonnummeret. Kanskje ga han opp. Ingen visste hva som skjedde.

Tre år etterpå fikk hun vite hva som skjedde. Død i krigen i Bosnia, mineføde, som alle andre albanere som var i serbiske hæren.

Ett offer for Grethe Faremos politikk.

Det var vel julen 2002, om jeg ikke husker helt feil. Jeg var hjemme i Nord-Norge, og hadde vært ute og handlet, tipper det var dagen etter at jeg kom hjem eller noe. Jeg hadde handlet til middag, og skulle til å starte på matlagingen med en gang jeg kom inn døren. Jeg var bittelitt forsinket.

I tillegg hadde jeg og tre etiopiere i hælene som skulle ha hjelp av pappa. For ett scenario liksom… Men sånne ting skjer i familien min, og det tar vi med ett hælspark.

Men så kom moren min med ett brev og noen bilder, som hun absolutt skulle fortelle meg om. Javel, ser jeg ut som om jeg har tid til dette, tenkte jeg, men med moren min var det enkleste å bare tie stille. Joda, da kunne hun fortelle meg, at for noen og 30 år siden, i 68, hadde hun adoptert bort en datter rett etter fødselen, og denne datteren hadde nå, etter 34 år tatt kontakt.

Jeg flippet litt ut, sånn på en måte. Det var vel ikke noe å få slengt i ansiktet sånn helt ut av intet, liksom… Ting ble sagt, som man kanskje angret litt på i ettertid. Det svenske uttrykket med at det «hoppar grodor ur munnen» kommer vel kanskje til sin rett i en sånn situasjon.

Min far visste ikke noe heller om dette, før han fikk vite det ad omveier like før søsteren min tok kontakt. Det var ikke min fars barn uansett da, så sånn sett hadde han jo egentlig ikke noen rett til å vite heller, og mamma trodde vel at det skulle bli en godt gjemt hemmelighet.

Jaja, resten av jula tilbrakte jeg med å tenke… På hvorfor… Jeg lurte jo fælt, men fikk ingen svar. Så begynte fortiden min å komme tilbake til meg. Og ting min mor sa til meg da jeg var gravid med sønnen min, men alt det er vann under broen nå. Mamma er død, og vi lever, og de tingene er ikke lenger vesentlige. For min del tok mamma med seg hemmeligheten sin i graven på en måte, fordi jeg egentlig aldri fikk noe fullgodt svar på hvorfor, men det spiller egentlig ingen rolle nå lenger.

Jeg husker det første møtet. Jeg skulle på ett seminar i byen der hun bor, og skulle treffe henne da jeg landet. Jeg skulle altså treffe noen, som kunne, potensielt sett, være lik meg, ha de samme genene, men som allikevel skulle snakke en helt annen dialekt, være helt annerledes, ha sitt eget nettverk, sine egne barndomsopplevelser så fjernt fra mine, og ha sine egne erfaringer. Det var skummelt, men samtidig trygt, hun er jo familie.

Det første som slo meg, var at hun så ut som en ung kopi av den ene tanten min. Hun var helt utrolig lik tante. Jeg så godt at vi måtte være i slekt. Hun var liten, som nesten alle kvinnene i familien til mamma, og hun var bare så utrolig lik dem. Jeg har vel en tendens til å være mer lik min far, både i skinn og sinn, men jeg har noen trekk fra familien til mamma, uten at det vises så godt, men denne damen som sto foran meg var bare en OLSEN tvers igjennom.

Vi snakket om livene våre, om tanker, fortid, framtid, planer, alt mulig, hun hadde møtt broren vår, så hun kjente jo til familien. Etter det har kontakten vært til og fra, fram til vi fant hverandre på Facebook for en tid siden, men noe har vokst inni meg. En kjærlighet, lik den jeg har til min bror. Selv om vi ikke kjenner hverandre like godt på en måte, så er den familiekjærligheten der.

Og aldri var jeg så stolt, som da vi sto på kirketrappen hånd i hånd rundt rullestolen til pappa etter begravelsen til mamma, som tre søsken. For det er det vi er, vi er tre.

Til min sønn.

Når jeg ser ditt vakre ansikt smelte i ett stort smil, tenker jeg alltid tilbake på den natten du kom. Litt før Fajr (morgenbønnen) i Den Hellige Natten, leilat ul Qadr. Skjebnenatten. Din skjebne ble min, og min ble din.

Du har hatt en helt normal oppvekst. Med en storesøster og en lillesøster, og to små brødre. Når du leker med din lillesøster, ser jeg lyset i dine øyne. Du elsker henne mer enn alt, og du passer så godt på henne. Hjelper henne med leksene og følger henne til skolen. Det samme ser jeg når jeg en gang innimellom ser deg med dine brødre. Du hadde ord på deg i barnehagen for å være veldig omsorgsfull med de mindre barna den gangen også.

Jeg vet ikke hva du drømmer om å bli når du blir voksen. Kanskje lege? Politi? Noe omsorgsyrke? Da du var mindre, ønsket du å bli veterinær en stund i alle fall.

Når jeg ser på deg, den uskyldige lille gutten min, så tenker jeg på framtiden du går i møte. Om ikke menneskers holdning blir bedre, så er jeg redd du kommer til å bli stemplet når du kommer ut i samfunnet. Du er muslim, født og oppvokst som det, og kommer etter alle solemerker til å velge det også som voksen. Jeg gruer meg til å sende deg ut i ett samfunn som fordømmer deg, som mener du er en voldtektsmann kun basert på din tro og halve opphavet ditt. Folk som mener du er i bunn og grunn pedofil, fordi det er det alle muslimer er, fordi de har holdningen at Profeten vår, som elsket barn og som var den snilleste mann som har eksistert, var pedofil, audhubillah. Folk som mener du kommer til å gifte deg for så å mishandle din kone, sende henne til krisesenteret så fort dere har skrevet under papirene, for selvsagt kommer du til å slå din kone. Eller at du skal sprenge deg selv i fillebiter på hjørnet ved Hotell Norge.

Jeg er redd for at mennesker ikke vil forvente at du skal være en ok fyr, at de skal mene at du må være slem med alle rundt deg, og når du viser ditt omsorgsfulle jeg, så vil mennesker bli sinte og behandle deg annerledes. Noe som faktisk har skjedd med din stefar, min ektemann, sist også mens vi lå på sykehuset etter bilulykken.

Det bekymrer meg at du skal møte grove fordommer og forhåndsdømminger på din vei, fordi du er en fantastisk liten fyr, og jeg er ikke i tvil om at du kommer til å bli like fantastisk når du blir voksen. Du er ett tenkende menneske, og en kar som står for sine meninger. Allikevel har jeg ikke lyst til å slippe deg ut i samfunnet riktig enda. Fordi jeg er redd for at de dårlige holdningene mot muslimske menn ikke kommer til å forsvinne, tvert imot blir hatet bare større og større, og media hauser opp det ene etter det andre, og taperne, de som står igjen, det er du og din generasjon muslimske unge menn, som blir forhåndsdømt bare de går utenfor døren.

Jeg håper bare vi er forbi disse fordommene når du blir stor. Men de er allerede plantet som små frø i mange barn, av foreldre som ikke tenker seg om, når de overfører sine fordommer på sine barn. Dette har du allerede fått merke på skolen, den gangen de ertet deg og sa du ikke fikk spille fotball fordi du er muslim, eller som da de ikke ville komme hjem til deg fordi du ikke bodde i ett to-etasjers hus, og du gråt om natten fordi du deler rom med dine søstre. Vi har ikke alltid hatt ubegrenset med midler her hjemme, men en ting har dere aldri manglet, og det er kjærlighet. Og jeg tror dere alle, både du og dine søstre, tar den kjærligheten med dere ut i verden, og sprer den, fordi islam handler om kjærlighet til våre medmennesker, og Guds kjærlighet til mennesker.

Salaam aleikum. Bismillahi rahmani rahim. I denne artikkelen har jeg samlet ulike beviser, fra ulike artikler publisert rundt på nett angående niqab. Jeg vil forsøke å vise hva de som mener det er fard (obligatorisk) og de som mener det er mustahab (anbefalt) bruker av beviser, og hvordan man kommer fram til en avgjørelse om å bruke niqab, hva som ligger til grunn for det valg mange kvinner faktisk tar.

Den generelle forståelsen i islam når det kommer til Sunnah, er at dersom Profeten, fred være med ham, eller noen av hans koner eller Sahabah (hans følgesvenner) i autentiske hadith har utført handlinger som ikke er haram (forbudt) per definisjon i Quran eller Sunnah, så er det halal (tillatt). Om hans følgesvenner var med i handlinger som Profeten visste om, og ikke sa noe imot, er det halal.

Det er velkjent at Profetens koner dekket sine ansikter hver gang ikke-mahram (menn man kan gifte seg med) var i nærheten. En kvinne som het Asma, som ikke var en av Profetens koner, brukte også å dekke ansiktet sitt. Derved kan man i alle fall enkelt fastslå at det er halal å bruke ansiktsslør, i det minste.

Allikevel har muslimer over hele kloden vært i mange debatter oppigjennom tidene angående ansiktsslør (niqab), og om dette er obligatorisk eller ikke for en muslimsk kvinne. De som mener det ikke er obligatorisk, viser til Quranen’s bruk av ordet ”khimar”, og forklarer at i dag er den moderne khimar ikke noe som dekker ansiktet, men bare håret, halsen og bysten. Samtidig kan man ikke benekte støtten fra Hadith, som indikerer at Profetens koner brukte khimar, og de dekket ansiktene sine foran ikke-mahram menn.

Bakgrunn

Det var vanlig blant de arabiske kvinnene å gå utildekket. De lot sine ansikter være utildekket, slik som slavekvinnene gjorde, og de lot nakken og bysten være bare, noe som oppmutret menn til å se på dem, og vekket lyster hos mannen. De gikk side om side med mennene, svinget på hoftene og flørtet. De frie kvinnene ble ofte feilaktig tatt for å være slavekvinner og ble hånet og trakassert. De klaget så til Profeten (sallallahu aleihi wa sallam) over dette, fordi de følte seg undertrykket. Senere kom verset om hijab, og da slapp kvinnene denne undertrykking. De skyndte seg ivrig med hele sitt hjerte for å lyde Allah, og lette ikke som i dag, etter en unnskyldning for å la være.

Hva er hva?

Hijab betyr å dekke eller skjule. Hijab betyr alt som brukes for å dekke noe, og å forhindre andre i å nå det. Som for eksempel gardiner, klær og lignende.
Khimar kommer fra ordet khamr, som betyr ”å dekke”. Profeten, sallallahu aleihi wa sallam sa: “Khammiru aaniyatakum (Dekk deres kar!).” Alt som dekker noe annet kalles for dets khimar. Dette er ett plagg som dekker alt hår på hodet, mens Juyuub (flertall av jaib) betyr ikke bare barmen, som folk ofte tror, men det inkluderer halsen også. Imam al-Qurtubi, en eminent Quran-kommentator sier: Kvinner på den tiden brukte å dekke sine hoder med en khimar, og kastet dens ender bak på ryggen, bak ørene og lot halsen og overdelen av bysten bære bart, på samme måte som kristne kvinner brukte å gjøre.

Forskjellen mellom hijab og khimar er at hijaben dekker hele kvinnens kropp, mens khimar er noe som en kvinne dekker sitt hode med.

Jilbab betyr bokstavelig talt en sak som forhindrer, utestenger, skjuler eller gjemmer, i den mening at det hindrer noen å se eller betrakte noe. Men i forhold til kvinnen i islam, henspeiler det på kvinnens ytterkåpe eller ytterklær.
Niqab er det som en kvinne dekker sitt ansikt med (tantaqib).
Hvorfor skal man dekke seg?

De fleste lærde er enige i at det er en anbefalt handling å dekke ansiktet. De lærde er også enige om at en kvinne må dekke ”sin pryd”, samtidig mener mange lærde at dette ikke inkluderer ansiktet.
De fleste muslimske menn, selv i Vesten, hadde ikke hatt noe problem med at kona valgte å bruke niqab, men mange mener det drar for mye oppmerksomhet, og menn (og kvinner) ser mer på henne enn normalt. Men hva er det å se på? Når noen ser på en kvinne med niqab, ser de jo ingen. Det er Quran og Sunnah som er viktigst uansett, og det å forstå Quran og Sunnah. Muslimer skal ikke imitere kledselen til ikke-muslimske kulturer (når det gjelder klesplagg spesifikt tilknyttet en kultur eller tro), så om vi snur på flisa kan vi heller ikke velge å bruke niqab basert på presset i dagens samfunn. I stedet skal vi velge, inshaAllah, å frykte Allah, og ikke mennesker.

Allah har beordret de troende kvinner å bevare sin kyskhet. På flere steder i Koranen oppfordres den muslimske kvinnen til å bære hijab.

Allah har beordret den muslimske kvinnen til å bære hijab. Alle Ulama, lærde, er enige om at oppfordringen for kvinner til å bære hijab, kom i følgende vers fra Surah Ahzab, noe som gjør at den ayah også er kjent som ”Verset om hijab”:
”Når dere anmoder profetens hustruer om noe dere trenger, så gjør det fra bak et forheng. Dette er mest sømmelig for deres og kvinnenes hjerter.”

Etter at dette verset ble åpenbart, ble det obligatorisk med hijab for kvinner, de behøvde ikke ha hijab før dette verset kom.

Det råder enighet blant de lærde, Ulama, om at selv om verset retter seg inn mot Profeten sallallahu aleihi wa sallam sine koner, så gjelder det kvinner generelt. Samme måten å gi veiledning på, finnes flere ganger i Quran. Blant annet ser vi dette i Surah Talaq, hvor Allah sier:
”Du profet, når dere skiller dere fra hustruer, så gjør dette under hensyntagen til deres ventetid.”

Selv om avsnittet er rettet til Profeten, framgår det av verbets pluralform at de gitte foreskrifter angår samfunnet som helhet. Slik er det også med verset om hijab. Selv om det vender seg til Profetens koner, gjelder befalingen alle muslimske kvinner.

I følgende vers oppfordres også de troende kvinner til å dekke seg til:
”Du profet, si til dine hustrer og døtre og de troendes kvinner at de skal svøpe om seg kledningen. Dette er nærmest til at de gjenkjennes og ikke sjeneres. Gud er tilgivende, nåderik.” Quran, 33:59

”Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pryd. Omvend dere alle til Gud, dere troende, så det må gå dere godt!” Quran 24:31

I dette verset forbyr Allah at man viser noe av sitt utseende, foruten det som er åpenlyst/kommer til syne, og det er det som en kvinne ikke kan unngå å vise, som for eksempel sitt ytterplagg. Noe må jo vises.

Noen hadith om det å dekke seg

Profeten har sagt: ”Den verste blant kvinner er den som åpent/fritt forlater sitt hjem uten hijab. De er hyklere, og få av dem kommer til Jannah” (Sunnan al Baihaqi)
Da Profeten, sallallahu aleihi wa Sallam beordret at kvinnene skulle tas med ut til plassen for Eidbønn sa de ”Åh Allahs budbringer, mange av oss har ikke jilbab”. Profeten sa, ”La hennes søster gi henne en av sine jilbab til å ha på seg”. (Bukhari og Muslim)

Profeten, sallallahu aleihi wa Sallam sa ”Kvinner i Ihraam har ikke lov å dekke sine ansikter eller bære burka”. Dette viser at kvinnene dekte sine ansikter når de ikke var i Ihraam.
Aisha, Profetens kone, sa: Ridderne brukte å passere oss når vi var med Allahs budbringer i Ihraam. Når de kom nærme oss brukte vi å slippe ned vår jilbab fra hodet, over ansiktene, og når de hadde passert oss, fjernet vi jilbab fra ansiktet igjen. (Abu Dawood, 1562)

Aisha, Profetens kone, fortalte at Safwaa ibn al-Mu’attal al-Sulami al-Dhakwaani havnet litt i bakleksa bak hæren. Han kom dit jeg hadde sovet, og så den svarte konturen av en person som sov. Han kjente meg igjen, fordi han hadde sett meg før hijab ble påbudt. Jeg våknet da jeg hørte han si ‘Inna Lillaahi wa inna ilayhi raaji’oon’ da han så meg, og jeg dekket mitt ansikt med min jilbab. (Bukhari & Muslim)

Aisha, Profetens kone sa: ”Noen kvinner fra stammen Banu Tamim kom for å treffe meg, med tynne klær på seg”. Aisha sa til dem, ”Om dere er troende kvinner, så er ikke dette en troende kvinnes kledsel”. (al-Qurtubi)
En kvinne med ett tynt sjal kom for å treffe Aisha. Aisha sa til henne: ”En kvinne som bærer slike klær, tror ikke på Surah an-Noor”. (al-Qurtubi)

Ibn Abbas, som var en av Sahabah (av Profetens følgesvenner) sa: ”Allah beordret de troende kvinner, dersom de går ut fra sine hjem for en eller annen årsak, at de skal dekke ansiktet fra toppen av hodet med sin jilbab, og la ett øye være synlig”.

Ibn Abbas sitt syn var at ”de muslimske kvinner er pålagt å dekke sitt hode, og ansiktet, med ett ytre plagg, alt bortsett fra ett øye”. Shayikh ibn Uthaimin sa angående denne uttalelsen fra Ibn Abbas, at dette er marfoo og i Shariah er det den samme kategori som en hadith som er fortalt direkte fra Allahs Budbringer, sallallahu aleihi wa sallam.
Abdulllah ibn Mas’ud forklarte at ordet jilbab betyr ett ytterplagg som dekker hele kroppen, inkludert hodet, ansiktet og hendene.

Abu Ubaida Salmani sa: “Jilbab skal dekke kvinnens kropp helt, slik at ikke noe vises, bortsett fra ett øye som hun kan se med”. (Tafser al-Qurtubi)

”Kvinnene brukte å ta på seg sine jilbab på en sånn måte at bare øynene vistes slik at de kunne se veien” (Boken om hijab, side 9)

Imam Muhammad ibn Sirin sa: ”Da jeg spurte Ubaida bin Sufyan bin al-Harith om hvordan man skal bære jilbab, demonstrerte han det for meg gjennom å dra ett tøystykke over hodet sitt for å dekke hele sin kropp, og lot det venstre øyet være synlig”. (Kommentarer av ibn Jarir og Ahkam-ul-Quran vol 3 sid 457, og også i boken Hijab wa Safur, sitert av Shayikh AbdulAziz bin Baaz i kapitlet med hans fatwa om hijab på sid 54)

Ibn Taymiah sa at ”Allah beordret kvinnene til å la jilbaben komme ned (over ansiktet) sånn at de kjennes igjen (som respektable kvinner) og ikke blir forstyrret eller trakassert. Dette bevis støtter det første synet. Ubaydah al-Salmaani og andre slo fast at kvinnene brukte å bære jilbab ned fra toppen av sine hoder, på en slik måte at ikke noe kunne sees, bortsett fra øynene, sånn at de kunne se hvor de gikk. Det bevises i al-Saheeh at kvinnen i Ihraam ikke har lov til å bære niqab og hansker. Dette er beviset for at niqab og hansker var kjent blant de kvinner som ikke var i Ihraam. Dette innebærer at de dekket sine ansikt og sine hender.” (Majmoo’ al-Fataawa 15/371-372)

Det finnes de som hevder at det kun var Profeten sallallahu aleihi wa sallam sine koner som bar slør og som dekket seg til. Det er enkelt å bevise at det er feil, gjennom hadith.

Aisha sa: “Kvinnene fra Quraish er sannelig de beste kvinner. Ved Allah, jeg har aldri sett noen som er mer fast i troen på Allahs bok, og som har mer tro på åpenbaringen enn Ansars kvinner. Da ordene fra Surah an-Noor ble åpenbart, at de skulle feste sløret så det dekte Juyoobihinna, gikk deres menn til dem og resiterte disse vers som Allah den Allmektige hadde åpenbart, til sine koner, døtre, søstre og alle nære slektninger. Det fantes ikke en eneste kvinne som ikke tok sin khimar og dekket seg selv med den, i en fullstendig tro på hva Allah hadde åpenbart i Sin Bok. På morgenen var de bak Profeten fullstendig dekket, og det så ut som om kråker satt på hodene deres. (Bukhari & Abu Dawood)

Thabit ibn Qais sa: En kvinne som het Umm Khallad kom til Profeten sallallahu aleihi wa sallam mens hun bar slør. Hun søkte etter sin sønn, som var drept i kamp. Noen av Sahabah sa til henne: ”Du har kommet hit og spør etter din sønn, med ansiktet tildekket?” Hun svarte: ”Selv om jeg er rammet av tap av min sønn, skal jeg ikke lide tap av min anstendighet.”. Allahs budbringer sa: ”Du kommer til å få belønningen for to martyrer for din sønn.” Hun sa: Hvorfor det da, Allahs Profet?”. Han svarte: ”Fordi Bokens folk drepte ham”. (Abu Dawood)

Fra disse hadith kan vi se at om de dekket sine ansikter, så bar de også hijab. Dette viser at hijab er obligatorisk for alle muslimske kvinner.

Når skal man begynne med hijab?

Når man kommer i puberteten er det obligatorisk for enhver muslimsk kvinne å dekke seg til. Definisjonen av pubertet, er når ett av følgende inntreffer: våte drømmer, hårvekst rundt de private deler, at man fyller 15 år, eller menstruasjon.
For hvem skal man ha hijab?

Det følgende vers fra Quran forklarer hvem man må, og ikke behøver, dekke seg for:

”Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pryd. Omvend dere alle til Gud, dere troende, så det må gå dere godt!”[Quran, 24:31]

Fordelene ved å dekke seg til

Det fins mange fordeler med å bære hijab. Å dekke seg er en beskyttelse for en muslimsk kvinne mot de ondes oppførsel. Det er en identitet for den muslimske kvinnen som utmerker henne. Det gir henne en aktet posisjon i samfunnet. Det virker som en barriere mellom menn og kvinner, og holder dem borte fra synder. Det er en måte å fremheve kvinnens kyskhet. Det vekker gudsfrykt i menn og kvinners hjerter og redder dem fra å falle i det ondes avgrunn. Det lærer mannen å respektere den tilslørte kvinnen, beskytte henne fra nysgjerrige mennesker, og forsikrer en høy moral og sosiale verdier i samfunnet.

Bakdeler med og ikke dekke seg til

Det er en synd, og ett overtramp mot Quran og Hadith og ikke dekke seg til.

Det viser kvinnens svakhet i troen. Det skaper fristelser for menn og kvinner. Det fratar henne bluferdighet, ærbarhet, anstendighet som er en del av troen. Profeten sa ”Hayaa (bluferdighet) er en del av troen” (Bukhari). Det utsetter henne for seksuell trakassering. Det sårer hennes ære og følelser, og det besudler hennes kyskhet. At kvinner ikke dekker seg til, bidrar til samfunnsproblemer som for eksempel anoreksi, komplekser og psykisk ustabilhet på grunn av ett uoppnåelig kvinneideal. Skilsmisser, misshandling og misbruk på grunn av utroskap. Kvinnens verdi går tapt når hun tilbyr seg selv som en billig handelsvare på jakt etter berømmelse og rikdom, om hun virkelig viser seg fram. Generasjoner etter generasjoner av kvinner blir lidende, og det blir bare verre og verre.

Profeten, sallallahu aleihi wa sallam sa: ”Det finnes to sorter mennesker i Helvete som jeg aldri har sett før. Det ene er folk som bærer pisker som ser ut som kuhaler, og slår mennesker med dem. Den andre er kvinner som er påkledd men allikevel nakne, som er dratt mot løssluppenhet, og som lokker andre inn i det, deres hoder ser ut som kamelens svaiende pukler. De kommer verken inn i Paradiset, eller i det hele tatt til å kjenne Paradisets lukt, selv om lukten kan kjennes på lang avstand.”(Muslim)

Lovskolene og niqab

Imam Shafi, Malik og Hanbal er av formeningen at niqab er fard- obligatorisk. Imam Abu Hanifa sier at niqab er wajib, og at ansiktet og hender kan eksponeres dersom det ikke finnes noen risiko for lyst om noen ser på kvinnens ansikt, men om det finnes den minste lille risiko for lyst hos den som ser, så er eksponeringen av hender og ansiktet haram.

Den følgende fatwa er fra Sheikh Ibn Uthaimin
”Den islamske hijab er at kvinnen skal dekke alt som det ikke er tillatt for henne å vise fram. At hun dekker alt som hun må dekke.
”Den første av de kroppslige deler som hun må dekke, er ansiktet. Det er en kilde til fristelse, og kilde til at folk attrår henne. Derfor må hun dekke ansiktet sitt foran de menn som hun ikke er i slekt med, som ikke er hennes mahram, slik som hennes mann, far og brødre er.

“Det å hevde at den islamske hijab er å dekke hodet, skuldrene, ryggen, beina, leggene og armene, mens det er lov å vise fram ansiktet og hendene, er ett veldig forunderlig argument. Ansiktet er en velkjent kilde til fristelse og dit øynene faller. Hvordan kan man da si at Shariah ikke tillater at man viser fram foten, mens det er lov å avdekke ansiktet?
“Det er ikke mulig at det i den høyt holdte, vise og edle Shariah er en motsigelse. Alle vet at fristelsen som ett udekket ansikt skaper, er mye større enn den fristelse som kommer fra en udekket fot. Alle vet at det aspektet ved en kvinne som flest menn ser etter, er hennes ansikt. Om man sier til en frier at kvinnen har ett stygt ansikt, men vakre bein, vil mange friere gå sin vei.

“På den annen side, om du sa at hennes ansikt var vakkert, men hennes hender, legger eller føtter ikke var så fine, ville han allikevel fri til henne. Dette gjør at man kan konkludere med at det første man bør dekke, er ansiktet!
“Det finnes også beviser fra Allahs Bok, og fra Profetens Sunnah. Det er også uttalelser fra Profetens følgesvenner, de ledende imamer [de som grunnla lovskolene] og lærde innen islam som indikerer at det er obligatorisk for kvinnen å dekke hele hennes kropp rundt ikke-mahram menn. Det viser tydeligvis at det er obligatorisk for kvinner å dekke hennes ansikt foran slike menn.

Å gjøre narr av en kvinne i niqab:

Quran – At-Taubah 9:64-67
”Hyklerne frykter at en åpenbaring om dem skal komme, som forteller dem det som bor i deres hjerter. Si: «Bare driv ap! Gud vil bringe frem det dere frykter!» Men om du spør dem, så vil de si: «Det var bare tomt prat og spøk.» Si: «Var det Gud, Hans ord og Hans sendebud dere drev ap med?» Unnskyld dere ikke! Dere falt fra etter at dere antok troen. Om Vi unnskylder noen av dere, så vil Vi straffe andre fordi de var syndere. Hyklerne, menn og kvinner, er samme sort. De forordner det urette og forbyr det rette, og deres hender er lukkede. De har glemt Gud, og Han har glemt dem. Hyklerne er ugudelige mennesker.”

Forhåpentligvis har dette vært til nytte, inshaAllah.

Og Allah vet uansett best!

La oss spole tilbake. Tja, en ni-ti år vel. Jeg var gift, hadde to små barn, og ekteskapet haltet. Han var ikke noe glad i min hijab. Mye annet var også feil i hele forholdet, for all del, men for å gi ett poeng, så var han faktisk aldri glad i hijaben min. Han likte ikke at folk kikket på meg, og han trodde at folk trodde at han hadde tvunget meg. Derfor nektet han å gå ut med meg så lenge jeg bærte hijab. Jeg ga aldri etter heller, jeg levde mitt liv og han levde sitt liv. To liv parallelt i samme hus.

Vi fikk internett, og jeg begynte å lese. Og jeg kom borti fenomenet niqab. Jeg syntes først det var litt rart. Det virket veldig fremmed og det virket veldig strengt og rigid syntes jeg. Men så ble jeg kjent med verdens herligste dame med niqab. En svensk søster, som den dag i dag bruker niqab. Hun er en ferm kvinne, med ett stort hjerte. Den gangen vi møttes i real life, glemmer jeg aldri. Hun var så stolt, beveget seg med grasiøse skritt, og holdt hodet høyt hevet. Ingen plukket henne på nesen. Sa de noe, så sa hun noe tilbake. Tullet de så tullet hun. Kjeftet de, så kjeftet hun ett hakk lavere, for å vise at hun ikke kunne plukkes på, men samtidig hadde en sånn verdighet og utstråling.

Da jeg dro fra Gøteborg, hadde jeg ett brennende ønske. Det var DET jeg ville ha. Det var DET jeg hadde lett etter så lenge. Denne søsteren, Salimah, vet nok ikke hvor mye hun inspirerte meg, men jeg brant etter å prøve. Det fantes jo ikke noe sånt å få kjøpt i Bergen, men jeg fant noen søstre i Sverige som solgte niqaber på nett, og kjøpte meg to stykker. Skal si det ble huskestue hjemme da de kom i posten. Om jeg nå var idiot som gikk med hijab, så var jeg jo enda verre som ville prøve niqab. Det var jo bare fundamentalister og talibantilhengere som ønsket sånt. Ingen normale muslimer brydde seg.

Vell, forbud gjør noe med mennesker. Forbud skaper trass, selv innad i familien. Så slik som jeg hadde trosset ham når det kom til hijab, og brukt det selv om han ikke ønsket det, så ble det også sånn med niqab.
Jeg glemmer aldri den første dagen jeg gikk til butikken med niqab. Jeg bare gliste og gliste inni der, og trodde alle så hvor jeg strålte. Og jeg tror at mange må ha følt at jeg var så glad, for ingen sa noe, ingen stygge kommentarer eller noe sånt. Jeg var ruset på en slags nyfrelsthet, uten at jeg var ny muslim eller noe på noe vis, jeg hadde jo vært muslim i åtte-ni år faktisk.

For å spole litt framover, jeg ble skilt, og så gift på nytt, med en mann som jeg møtte mens jeg brukte niqab. Det ble dessverre sånn at jeg etter en stund valgte å slutte, av mange årsaker, ikke bare på grunn av pusteproblemene jeg fikk i svangerskapet, men også fordi jeg rett og slett ikke maktet isolasjonen. Jeg er ett menneske som liker å være aktiv ute i samfunnet, og der var det rett og slett ikke plass til en niqab. Å måtte forsvare sitt valg igjen og igjen, var slitsomt, og det å bli enda synligere som muslim, og derved også enda dypere stemplet som «ekstremist» også blandt muslimer, ble for tungt.

Det er folk som snakker om at vi muslimske kvinner er undertrykte, vi må frigjøres, vi lever undertrykte liv, og vi har det ikke godt. Alt dette vet de selvsagt uten å ha snakket med oss, de tar bare ordene fra de undertrykte selv, og lar det gjelde alle oss. Vi er dumme, stumme og har ingen stemme. Ikke vet vi hva som er bra for oss heller.
Jeg har blitt kalt det meste. Asylmadrass, halalhore, inkompetent, udyktig til å ta egne avgjørelser, det impliseres at jeg har en mann som står bak mine avgjørelser, og det er en undertone av at jeg faktisk er steine, stokk dum.
Noen mente faktisk at kvinner skulle fratas stemmeretten, for å begrense antallet muslimer inn i landet, fordi det var på grunn av kvinner at det kom muslimer inn i landet, fordi kvinner tenker med hjertet og ikke hodet i innvandringspolitikken. Samme personene som mener at vi muslimske kvinner må frigjøres fordi vi er undertrykte, mener altså dette. Og de snakket om muslimske fundamentalister?

Det er disse som faktisk undertrykker oss. De som forhåndsdømmer oss, og snakker på våre vegne. Dette er ikke bare ikke-muslimer skyld i, men faktisk også enkelte muslimer. De som sier at hijab ikke er nødvendig, som sier at muslimske kvinner kategorisk har det fælt osv, de er også med på dette. Om man heller kunne si at «jeg mener det ikke er nødvendig» eller «de lærde jeg følger, men er det er unødvendig» var det noe annet. Det som istedet skjer, er at de gjør det vanskeligere for oss å komme opp og fram. De får mennesker til å si at «jammen, hun i avisen sa at det ikke er nødvendig med hijab, du får ikke jobb hos oss før du fjerner den». Eller får lærere til å si til elever at de må kutte ut hijab, fordi «andre muslimer bruker det ikke». Dette er eksempler fra min omgangskrets begge to, og det er like undertrykkende å frata oss rettigheter i ett fritt land. Så kan man kanskje si at «jammen, kunne jeg fått gå med bikini i Saudi-Arabia da». Vell, mitt tilsvar da er, «Skal man sammenligne epler og bananer»?

For de kvinnene som bruker niqab, så er dette alvor. Man gjør det, i de aller fleste tilfeller for å tilfredsstille Gud. Fordi Gud er den viktigste i ens liv. Ham og Ham alene, styrer våre gjerninger. Når man går til det skrittet å velge niqab, vel vitende om alt hva det innebærer i Norge i dag av isolasjon, utfrysning og å bli rakket ned på, så gjør man det av en årsak. Man ønsker å tilfredsstille Gud.

Ett forbud mot niqab vil ikke føre kvinner opp og ut og inn i bylivet med tights og tunika. Det vil føre til enda mer isolasjon, når man ikke kan gå ut lenger kledd som man vil. De som er virkelig overbevist om det, og de få som er tvunget, vil ikke gå ut. Første gruppen fordi de mener at plikten ovenfor Gud er den viktigste, og den andre gruppen fordi de er tvunget. Det vil ikke bli noe bedre for noen parter.

Så la nå de 15-20 søstre få bruke niqab i fred, uten at vi andre muslimer skal ha noe å si om det. Vi bør i alle fall holde oss for gode for å latterliggjøre andre muslimers valg. Valget deres skader ikke oss. Det er ikke du og jeg som ikke får puste under der, eller som svetter på en soldag. At det “skader” vår dawah som noen sier, er ikke de som bærer det sitt problem, det er de som ikke kan se på det, sin feil! Om noen ikke liker at jeg er feit, er det jeg som må endre meg da? Eller den som kun ser meg som feit og ikke ser MEG bak der?

I disse dager, når det kommer fram at den nå så meget omtalte ABB skal muligens fritas ansvaret for sine handlinger, og bli erklært udyktig for soning og sinnsyk i gjerningsøyeblikket, så kan jeg ikke la være å tenke på min onkel.

Onkelen min var paranoid schizofren. Han levde hele livet med diagnosen, ingen vet helt egentlig når det begynte. Noen sier det var krigen, fordi han opplevde ting som barn ikke bør kunne oppleve, andre sier det kom av tidlig alkoholmisbruk. Ikke vet jeg, jeg ble ikke kjent med min onkel før han var voksen. Da jeg ble født var han jo gammel, han var eldre enn min mor. Han bodde hjemme hos bestemor helt til hun døde i 1986.

Vi ungene visste alltid at han ikke var som alle andre. Han drakk tett, og var ofte og se i parkene med byens glade gutter, men han var verdens snilleste. Det var ikke alltid lett, i de syke periodene hans, var han veldig syk, og han hadde det ikke noe særlig bra med seg selv, men det var mange gode perioder også, hvor han bodde hjemme i leiligheten sin, kom til oss på middag i helgene og hadde det generelt ganske ok.

Han var verdens snilleste onkel. Han ga oss det han hadde, det var alltid en tier eller to å få, eller mer om det var behov for det. Han reddet reisene mine til Utøya mer enn en gang. Han var en veldig generøs mann, og det bodde ikke ondt i ham.

Onkelen min hadde heller aldri noe problem med vår livsstil hjemme, at vi hjalp flyktninger eller noe sånt, det tok han på strak arm, og han var alltid med på alt som skjedde. Han prøvde kommunisere med folk best han klarte, og var alltid veldig hyggelig med mennesker. Han spanderte mer enn en øl på de han kjente igjen fra stua vår, når han møtte de i byen.

Han var en sånn snill onkel, som aldri hadde egne barn. Han var ofte den eneste som hadde tid til å snakke med meg da jeg var liten, og han var ofte den eneste som forsto meg, og som skjønte at jeg var litt spesiell som barn.

Jeg var fryktelig redd Andungen Kvakk-Kvakk da jeg var liten, og han skulle ringe NRK hver gang de sendte det, for å stoppe det, siden jeg var så redd. En gang ringte han faktisk. Eller, jeg vet jo ikke om han faktisk ringte, eller bare lot som da, men det hjalp liksom. Sånn var onkelen min. Han ville ikke at noen skulle være redde, for han hadde selv vært så fryktelig redd under krigen. Han var bare en liten gutt da, men med en voksen manns opplevelser. Derfor tok han veldig hånd om flyktninger og asylsøkere, fordi han følte opplevelsene deres på kroppen. Han hjalp alle som var litt på siden.

Sjokket var stort da han en dag i august 2005 forlot oss. Han hadde vært i en lang lang dårlig periode, så jeg hadde ikke sett ham på en stund. Jeg satt her hjemme og leste nettaviser, og så plutselig at det var en brann i Narvik. Jeg kikket inn på nyheten for å se hvor, og det var i den gaten onkelen min bodde i. Vi skjønte vel egentlig fort hvem som var savnet, fordi han var ikke å finne noe sted, faren min løp rundt og forsøkte finne ut av ting.

Stakkars onkelen min som brant inne. Tenk så redd han må ha vært, når han skjønte det gikk mot slutten. Det triste er at barna mine aldri fikk sjansen til å bli kjent med verdens beste onkel, de var så små at de hadde ikke rukket å møte han noe særlig.

Dette er skrevet i all ydmykhet for å sette fokus på en del skremmende praksiser bland mennesker som kaller seg muslimer.

Hver eneste dag etter vår bønn, hva gjør vi da? Vi sender velsignelser på vår elskede Profet Mohammed, sallallhu aleihi wa sallam, og hans familie, inkludert hans koner, hans sønner, døtre, svigersønn og barnebarn. Vår kjærlighet for hans familie er større enn kjærligheten til vår egen familie. Men hvor langt skal denne kjærligheten gå? Når er den en del av islam, og når blir det «shirk» og også «haram»?

Det er når vi kaller på Fatima (RA), Ali (RA), Hassan og Hussain (RA), det er når vi sørger en hel måned, det er når alle talene og sørgingen over de døde gir ekstreme utløp for sorg, og den framprovoserte tragedien ender med smerte, når vi slår oss selv på brystet, gir oss selv blåmerker, kutter hverandre til blod kommer ut fra kroppene, når kvinnene våre sørger høylydt, når vi dekorerer templer og gjør duaah der inne, når vi forbanner den kjæreste kona til Profeten Mohammed sallallhu aleihi wasallam, hans nærmeste kompanjonger på grunn av en historie full av fabrikasjoner, når vi gjør shirk ved å lage en «Fatimahs hånd» med ett øye på midten som en beskyttelse mot det onde øyet. Alt som er nevnt, er helt forbudt i denne vakre levemåten som islam faktisk er. Om vi i det hele tatt skulle sørge noens bortgang, skulle det selvsagt vært Profeten sallallhu aleihi nasallyds død, men det gjør vi jo ikke? Ikke på den måten, fordi vi vet at han var dødelig. Er det ikke forståelig at siden vi muslimer ikke engang kan be gjennom Profeten Mohammed, siden han var bare ett menneske, hvorfor skulle det være lov å gå gjennom andre? Er det normalt og sivilisert av oss å ha mot til å finne opp noe totalt nytt med en helt ny ideologi, i Allahs religion, etter Profeten Mohammed, sallallhu aleihi wa sallam død, og gjøre det til en del av religionen? Har ikke Allah fullført vår tro for oss slik det står i Koranen, men allikevel legger vi til så mye nytt og så mye avvikende praksiser som faktisk fører oss ut i shirk?

Islam er en måte å leve på som er appellerende til hjertet og akseptert av intellektet, det er en måte å leve på som ikke bare baserer seg på «Det er ingen verdig tilbedelse foruten Allah», men det følger med ett sett med prinsipler som ikke lar de troende motsi dette utsagnet, selv ikke med den minste lille duaah til de døde, eller å påkalle noen andre enn Allah alene, ei heller besøke graver kun for å gjøre det, lage templer og dekorere de eller noe lignende. Det er en levemåte som er så sivilisert at man ikke tillater at noen gjør noe vondt, langt mindre mot ett barn, kutter det og skjærer det, det er en levemåte som forbyr bruk av amuletter som beskyttelse. Og å forbanne Profetens følgesvenner er enda en forbrytelse som Profeten Mohammed, sallallhu aleihi wasallam snakket om, å forbanne hans kjære kone, som har sin uskyld skrevet i Quran, er ett slikt avvik. Det handler ikke om å ikke respektere grupper, men det handler om å respektere islams sannhet, og å beskytte vår tro fra stygge og grenseløse nyvinninger. Enhver overskridelse leder til ilden. Det handler om å beskytte ryktet til de som var sammen med Profeten sallallhu aleihi wasallam i tykt og tynt. Det handler om å la hele verden vite at Islam ikke aksepterer slike stygge praksiser som å kutte seg selv, eller enda verre, små barn til blods for å minnes de døde.

Det er bare enda tristere at noen bland oss bare blir stille og i respektens og «ikke dømmingens» navn lar mennesker gjøre sånt. Mitt spørsmål er da, når du vet sannheten, hvorfor gjør du ikke en innsats for å endre det? Vil du stå til ansvar ovenfor Allah på Dommens Dag, når disse synderne blir straffet og holdt ansvarlige for sine innovasjoner og navnkallingen av prominente personer i islams historie? Hva skal du si? Du respekterte og prøvde å tilfredsstille mennesker med den kostnad at islams sannhet ble skjult for en så stor del av dem som kaller seg muslimer? Jeg blir ikke overrasket om noen så kalte «respektfulle» muslimer nå kommer og tror at de gjorde noen en tjeneste ved å være så snill med de som forbannet Abu Bakr, Omar, Uthman, Aisha og alle de andre av Profetens følgesvenner, og de som gjorde shirk på mer enn en måte. Å stå opp imot undertrykking er viktig, og dette er en undertrykking av seg selv, på en måte, det er en løgn med en større synd involvert. Spre heller sannheten av islam, imot slike falske historier, og frykt ingen andre enn Allah, og redd dine brødre og søstre fra dette, om du virkelig elsker dem for Allahs skyld.

Skrevet av en søster, Salamai, fra Bangladesh.

Min verden sto stille den 22. juni.

Sent på natten fikk jeg telefonen jeg så lenge hadde fryktet. «Nå er det ikke lenge igjen». Det var en onsdags natt. Hjernen min frøs, jeg sa ifra til eldste barnet om at jeg måtte gå, fordi jeg skulle ta farvel med min mor. Den store, voksne jenta mi så på meg og sa «Du må hilse til far, og si at han ikke må være så trist».

Jeg gikk til sykehuset, det var mitt livs lengste tur. Jeg ringte min mann, og jeg forsøkte få kontakt med min bror, som hadde slått av telefonen ved en feil.

Den bakken jeg så mange ganger før hadde gått så lett, på vei til skolen eller venner, var nå så grusomt lang. Bakken opp til sykehuset tok en evighet.

Mamma lå der så liten og sårbar. Hun kunne ikke snakke, hun bare så på oss. Vi vet ikke engang om hun var der, men vi vet at hun kjente vår nærhet. Vi var alltid så nærme alle vi. Vi lo og vi gråt, vi kranglet og vi klemte. Hjemmet vårt var alltid fylt av kjærlighe og liv.

Den dagen verden sto stille, gikk jeg sakte nedover gangen. En sykesøster tok meg i hånden mens jeg gikk mot døren. Jeg glemmer det aldri, hun ble vårt anker den natten. Hun vet ikke selv hvor mye det betydde at akkurat hun var der. Akkurat hun, som visste hvor mye mine foreldre hadde betydd for så mange mennesker.

Jeg ba en av mine muslimske brødre om å be for min mor, om å be at hun måtte slippe, da han skulle be sin morgenbønn. Jeg rakte ut til han i min sårbarhet, og fikk ett svar. Selvsagt skulle han gjøre det.

Jeg orket ikke se mamma lide mer. Jeg ville ikke se den aktive damen ligge slik. Jeg ba min morgenbønn og ba til Gud. Bønn er den troendes sterkeste våpen.

Min bror og jeg gikk til sykesengen på skift. Vi klemte, vi holdt hender, og vi snakket masse. Pappa var våken fra tid til annen, og vi delte historier, drakk brus og så TV. Kanskje en syk ting å gjøre, men midt i all sorgen, koblet vi visst bare ut. Verden sto stille, mamma skulle dø, og vi så på TV. Hurtigruten… På vei til innseilingen til Kirkenes… Jeg vet at vi så på, men jeg så ikke på. Jeg så båten pløye bølger, mens hodet mitt spant.

Hun trakk pusten tungt. Og vi skjønte det gikk mot slutten. Hun sluttet å puste. Vi ringte på. Vi gjorde ingenting, vi holdt henne bare i hånden og ventet. Pappa sov og våknet om hverandre. Vi holdt hverandre i hånden. Ringen var sluttet. Det var bare oss igjen.

Noen dager senere fikk jeg faktisk helt og totalt panikk for at vi ikke hev oss på knappen, ba om leger og skreik for at noen skulle redde henne. Toget var jo gått, så hva kunne vi gjøre? Vi kunne jo ikke redde henne, jeg visste jo det, men jeg fikk totalt anger, panikk og var helt satt ut.

Vi sto der så stille og bare så på hverandre. Sykepleierne kom inn, vi satt oss ut på dagligstuen mens de stelte henne. Har aldri vært borti mer fantastiske sykepleiere enn de to som var der da. Det hjalp selvsagt på at vi kjente den ene, men uansett var de helt utrolige.

Litt senere gikk vi inn igjen, og så dro vi hjem. Hver til vårt, min bror og jeg. Pappa på sykehuset. Jeg kom hjem til mine barn, de sov så søtt. Jeg hadde ikke hjerte til å vekke dem, men den ene var våken og fikk nyheten. Det var mitt livs lengste natt. Og det blir en lang vei å gå uten mamma.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, ei heller avslutte. Jeg vet ikke hvorfor jeg gidder engang, min stemme, som muslimsk kvinne, som bærer hijab, teller jo ikke. De som elsker å kalle oss undertrykket, undertrykker oss enda mer, når de nekter å høre på oss.

Uansett, jeg leste en artikkel av Walid al Kubaisi, en selverklært lærd som hevder å sitte med den O’store Sannheten om den muslimske kvinnes hijab. Mesteparten av det han sier, er bare svada, slik de fleste av oss muslimske kvinner ser det, men for all del, han, som mann, som «at best» muligens er en ikke-praktiserende, kulturell muslim i den kraft av at han er født muslim i en muslimsk familie, vet jo best. Vi vet jo ingenting. Og alle andre vet så mye bedre enn oss, hva vi legger i vår hijab. Så hvorfor jeg kaster bort energi, tid og tastetrykk på dette, vet jeg ikke, men jeg vil uansett prøve.

Jeg skulle nesten ønske han hadde brukt bilder, fordi det ble ikke så bra forklart som jeg skulle ha ønsket det, og uten bruk av de ulike navnene på de ulike typene hijab, ble det ikke fult så enkelt å holde tunga beint i munnen. Jeg skjønner jo at det eneste han er ute etter, er å kritisere kvinner som har tatt dette valget, for å vise oss at våre meninger er null verdt, men han kunne jo i det minste brukt noen betegnelser som gjorde det litt lettere, om han virkelig hadde satt seg inn i konseptet hijab som klesplagg, som tilbehør, så hadde han kunne vist til ulike navn, slik at vi som bruker det, vet hva vi selv bruker, og sånn sett kanskje kan unngå å bli sett på som en av «Muslimbrødrenes fotsoldater». Jeg har ingen forbindelser til Muslimbrødrene og det hadde vært greit å ikke bli sett på som en av de. Mest av alt fordi jeg ikke liker å linke meg selv til noen grupper egentlig, jeg er bare muslim.

Al-Kubaisi nevner åtte typer hijab i sin artikkel, som han påstår at eksperter og teologer skjelner mellom. Jeg har vært muslim i 18 år nå, halve mitt liv, brukt hijab i 16 av de, og har lest det meste jeg har kommet over av info, blogger, bøker og artikler, men har aldri hørt noe om at det skal være åtte typer som er singlet ut her.

Jeg kan forsåvidt være enig i den første, at hodeplagget i Gulf-landene er en tradisjonell hijab og varierer mellom å vise en del av håret eller dekke også ansiktet, med niqab. Men hvilken type hijab man bruker da, varierer mellom shayla, al-ameera-modellen, de firkanta vanlige, eller en kombinasjon. Man ser sjelden khimar (det vi i Europa kaller khimar, som er den «somaliske» typen hijab, ett langt stykke som går til hoftene, knærne eller leggen) i Midt-Østen, selv om man ser plagg som går helt ned til bakken, fra hodet, men som regel i en litt annen modell og litt mer åpen rundt ansiktet, slik at man trenger en hijab under den.

Det som han videre omtaler som en «shariah-hijab» er vel det nærmeste man da kommer det vi nå har begynt å kalle «hodeabaya», som er en slags somalisk khimar, som går helt ned til bakken, og dekker det meste av kroppen bortsett fra ansiktet. Den kan være med knyting, tett rundt ansiktet med ett underskjerf, eller løsere, og man må bruke hijab under. Den sistnevnte er ofte brukt i Egypt, og kalles der for Izdal eller Isdal. Mange lærde mener dette er den riktige måten å dekke seg på, i ett løst stykke, som ikke viser kroppens former.

Den «lovlige hijaben som er ett statlig påbud i Iran og Saudi-Arabia snakker han også om. Vell, i Saudi-Arabia er det ikke påbudt for ikke-muslimer å dekke seg ute, kun bruke abaya, muslimer må ha hijab tilgjengelig, om de ikke bruker det til vanlig. Det er da ikke påbudt å dekke hver millimeter, kanskje på samme måte som i Iran, at det er greit at panneluggen henger utenfor, men resten må være dekket. Da kan man være så fancy man vil, og ha de accessoirer man vil, tydeligvis, i Iran i alle fall. Ikke helt ulik det neste han nevner, nemlig «kjendis-hijaben». Denne er nå det man ser mest av ute i gatene i dag.

Unge jenter omfavner ofte den typen hijab, men det er jo ikke en type hijab, det er jo ikke noe de lærde har satt opp som noe offentlig type hijab. Det er den delen av artikkelen som er bare svada. Det finnes ingen lærde som har satt opp dette i noe system. Alt av hijaber man bruker, uansett hvor mye eller lite den dekker, er ett utslag av den enkeltes frie vilje og ønske om å ta seg best ut, dekke seg mest mulig, eller være mest mulig «modest» i sin klesdrakt.

Det bringer meg over på det han kaller «den anstendige hijab», som også brukes av de «misjonerende kvinner». Da så jeg for meg mine venninner og meg, på vei over Torgallmenningen, med hver sin Koran i hånda, og hauger av brosjyrer, på jakt etter tilfeldige forbipasserende. Åh nei, vent, det var Jehovas Vitner det, ja… At man sendte ut misjonærer med en spesiell type hijab, var meg ukjent. Det nærmeste vi kommer misjonærer i islam, er Tabligh Jamaat, og mange av de dekker seg slik det er vanlig i sine hjemland, uansett hvor de kommer fra.

Så kommer jeg over på det sjette punktet, der jeg faller litt av. For det første nevner han «salamipølse, nomadisme og muslimbrødrene» som om alt var en eneste stor masse av bevæpna folk med aggressive tendenser. At hijaben så må være i «mørke farger som svart, grå eller brun», men at den muligens også kan være hvit. Vell, newsflash broder, jeg har vært i disse miljøene du nevner, jeg kjenner både jihadister, salafier og folk som støtter Ikhwan ul muslimeen, aka muslimbrødrene, som man kaller dem her i Europa. Dette er den «politiske hijab». Vell, jeg tror jeg vet hvilken type han mener, ett firkantet, stort skjerf, som formes som en trekant før man legger den på hodet, og dekker håret med den. Vell, jeg kjenner salafiyer som bruker avlange hijaber, jeg kjenner folk som støtter «Muslimbrødrene» som bruker somalisk khimar, og jeg kjenner folk som ikke omtaler seg som noe av dette, som går med sorte firkantete hijaber brettet i trekant.

Hvordan man kan dra alt dette inn i en suppe, forstår jeg ikke. Kanskje kan man, i enkelte land eller enkelte kulturer, se særtrekk i enkelte grupper, når det kommer til hijab, men det er ikke noe man kan generalisere på den måten som Al-Kubaisi her gjør. Og å gå derfra til å påstå at lærde har klassifisert hijab på noe som helst slags vis, er bare enda latterligere.

De to siste på listen, er ikke noe annet enn det han kalte «kjendishijab», både «samtidshijaben» og den «sekulære hijab» er det samme. Man kler seg som man ønsker, og bruker hijab som ett tilbehør til resten av klesstilen, og dekker mer eller mindre av håret alt etter som.

Til en slags oppsummering nevner Al-Kubaisi at dagens hijaber ofte ikke er knyttet til hverken tradisjon eller kultur, men at det har fått «nye funksjoner som uttrykkes via ulike signaler» til omverdenen. Jeg kan være enig med den første delen, fordi man ser ofte somaliske jenter med tyrkisk stil på hijaben, eller bosniske jenter med somalisk khimar, og man har en del konvertitter som adopterer ulike stiler, meg selv inkludert. Mange muslimske kvinner bruker ikke bevisst en eneste stil, for å enten identifiseres med de såkalte Muslimbrødrene, eller for å vise at de er misjonærer. De fleste av oss bruker alle de ulike stilene om hverandre, for å dekke oss til, og for å vise at vi er muslimer.

Disse signalene derimot, som han videre nevner, er jeg ikke så veldig enig i. Jo, den gir ett religiøst signal, men ikke på den krasse måten han snakker om «islamisering eller påvirkning av islamisme», han får det til å høres så vulgært ut, nesten på linje med folka fra SIAN når de bruker banneord og grove betegnelser på kjønnsorganer for å «vise sine poeng».

Hijab skjelner ikke mellom de som tilhører «den islamittiske bevegelsen og de som ikke tilhører den», slik han hevder. Hijab er ikke noen målestokk. Noen velger det, andre ikke. Deal with it.

De fleste av disse signalene han oppgir, handler om å lese det verste inn i ting. Det handler om å skape grenser, bygge murer, i stedet for å strekke ut en hånd og si at «vi er alle nordmenn, med eller uten». Gjennom bevisst bruk av negative ord som «invasjon», «overdrives» og «motstand mot islams fiender», så skaper han skiller og gjør muslimer til en fiende, enten han vil det eller ikke. Han snakker om at man med hijab vil skape ett skille. Hvordan kan Al-Kubaisi vite hva som finnes i hodene våre, hva vi mener, hvorfor vi bruker hijab, hva vi tenker om andre som ikke er muslimer, og hva vi tenker om de som direkte kriger mot muslimer og derfor er muslimers fiender. Han bruker fiende-begrepet som om det gjelder alle som ikke er muslimer.

At hijab setter grenser mellom mann og kvinne, kan jeg være enig i, det er greit nok, men ikke på den negative måten som Al-Kubaisi nevner. Vi sier ikke til menn at «Ikke bli redd, mann. Jeg forfører ikke deg, men adlyder deg.» Vi sier at «Salaam Aleikum, jeg er en muslimsk kvinne, behandle meg med respekt og som en likeverdig» med vår hijab.

Men så lenge artikler som dette ligger ute på nett, så oppnår vi ingenting. For ingen vil høre på den muslimske kvinnens versjon. Dessverre.

Nå har dere den. Bruk den!

Originalartikkelen ligger her: http://www.opplystemuslimer.no/2011/07/11/det-er-ikke-bare-en-hijab-8-typer-hodeplagg-med-6-funksjoner/