Og hvordan man kan misforstå når man ikke har samme kultur i utgangspunktet…

Dette var mens jeg var høygravid med Khadija, så jeg og eksmannen var jo allerede skilt, og han var her for å hente ungene og ta de hjem til seg, det var før de ble så store at de kunne ta bussen selv.

Joda, han kom og hentet barna, og tok de med seg til busstoppet, og de ventet på bussen. Sofiane er jo en klatremus, og klatret på busskuret og sånn. Så gikk det som det måtte gå når en gutt klatrer, og han falt, og slo hull i hodet på søppelbøtten.

Så kommer alle tre stormende tilbake, Malika inn døren først og roper “Pappa kommer inn, ta på hijab” og jeg flekket på meg en khimar, og inn kom først Sofiane som hylgrein, og eksen min etter, som ropte “Har du kaffe, gi meg kaffe”. Jeg bare klikket i vinkel, og kjeftet han huden full for at han kun tenkte på kaffe når ungen fossblødde i hodet, og var skadet, drit nå i den ****** kaffen, og trøst ungen istedet!

Menneh… han skulle ha kaffegrut, for å legge på såret, for å stoppe blodet…

En liten historie om kultur og overtro

Salaam aleikum
Jeg ble inspirert av en blogg som en søster skrev om sitt første møte med sin manns hjemby, og tenkte jeg skulle skrive litt om første gangen jeg kom til Algerie. Nå er jeg jo ikke gift med en algerier lenger, men tenkte å skrive litt om det alikevel.

Første gangen jeg reiste til Algerie, var i 1999. Det var like etter at borgerkrigen var ”over”, dvs det var enda episoder av vold, men ikke der jeg skulle, i alle fall. Jeg var 31 uker på vei med mitt andre barn, og i hånda hadde jeg en jente på 15 måneder. Flyturen nedover var noe for seg. Jeg reiste fra Bergen omtrent midt på natten, kom til Paris, hvor flyet var ganske så mye forsinket. Jeg var jo litt nervøs da, men det gikk jo greit. På flyet fra Paris til Algiers satt jeg sammen med en mann som faktisk var fra samme byen som jeg skulle til. Larbaa, Blida. Han fortalte om hvilken fantastisk familie jeg var giftet inn i, og hvor fint det var i Algerie.

Jeg kom på flyplassen en dag i oktober, varmen slo imot meg da jeg kom ut av flyet. Det var en varme jeg aldri hadde kjent før, det var fuktig, varmt og klamt. Det var sent på kvelden, og Malika, som var bare 15 mnd gammel, var kjempetålmodig og snill. Jeg gikk igjennom kontrollen, fikk bagasjen, og kom ut i ankomsthallen. En mann jeg ikke kunne ta feil av, kom imot meg, med en liten dame bak seg, som hev seg rundt halsen min, og kysset og klemte meg. Utenfor sto det enda flere folk og ventet, jeg skjønte ikke hvem halvparten var nesten engang, men vi kjørte i alle fall til Larbaa, sent om kvelden, og kom oss i hus…

Allerede dagen etterpå kom det fult av familie og hilste på, og jeg fikk virkelig kjørt meg både i arabisk, fransk som jeg ikke kan, og tegnspråk. Noen snakket engelsk, heldigvis, ellers hadde vel oppholdet blitt vel langt tror jeg hehe. Det ble noen misforståelser underveis, som en av de siste dagene så skulle jeg på middag hos den eldste broren i familien. Jada, det var jo greit. De syntes det var rart at jeg ikke tok med meg mer enn ett par bleier til Malika, og de forsøkte forklare, men jeg forsto ikke helt egentlig. Faktum var jo at jeg da skulle overnatte der hehe, men det hadde jo ikke jeg skjønt. Så da måtte de kjøre og hente pysj til Malika og jeg fikk lånt meg en nattkjole hehe…

Jeg må jo innrømme at det var tøft å reise ned alene, uten min daværende mann, og med en liten jente i hånda og en gutt i magen, men samtidig angrer jeg ikke på det, for de andre feriene, med han, ble mer heseblesende enn denne første var egentlig, selv om vi var mye rundt og fartet.

Husker en gang i var hos noen onkler, tanter og ste-bestemoren hans, de bor flere familier i ett digert hus, noen på første etasje, noen på andre, og noen i tilknytta hus på samme tomten. Alle skulle jo ha en finger med i matlagingen, og alle skulle møte meg. Samtidig var de litt flaue for å komme sånn alle på en gang, de syntes det var litt sånn landsby-aktig at alle skulle liksom ”se meg” og ha meg på utstilling, så de kom ett par stykker av gangen da opp i andre der vi var, for å treffe meg.

Jeg spiste og spiste. Og spiste. Men med en nesten syv måneder gammel STOR baby i magen, begrenset det seg jo kraftig, hvor mye mat jeg fikk i meg. Familien ble jo bekymret da, og trodde at jeg ikke likte maten. Siden jeg ikke helt forsto språket, og deres spinkle engelsk ikke var nok, ble det hentet inn tolk for å forsikre seg om at jeg likte maten. Jeg bekreftet det flere ganger, at maten var kjempegod, men at jeg var METT.

Da gikk de ut og kjøpte pizza, for DET måtte jo jeg som europeer like godt. Vell, jeg foretrekker dolma med squash, poteter og løk, couscous med saus, lammekjøtt og alt tilbehør, salater i flere varianter og kjøttboller i tomatsaus med erter, over pizza med kjøttdeig. Men for å være høflig siden de nå hadde kjøpt denne pizzaen, måtte jeg jo spise den også.

Jeg var så mett, så mett. Og forklarte at jeg har en STOR baby i magen, og at han tok mye plass. Men hjalp det? Neida. Nå rullet de inn ikke mindre enn 5 ulike kakesorter med uante mengder sukker, sitroner som har lagt i sukkerlake i ukesvis og i tillegg gikk de ut og kjøpte napoleonskake fordi de var redd jeg ikke likte alle kakene de satte fram… Tro meg, jeg tar baklawa, gazelle-horn, makrout og alt annet any day, over napoleonskake. Det kan jeg spise hjemme.

Det var en ting jeg aldri glemmer med Algerie. Eller, to da. Men heten var ett kapittel for seg, som ble forsterket av mitt langt framskredne svangerskap i tillegg. Men den andre tingen var aksepten jeg møtte. Kjærligheten. Alle fordommene mine som ble gjort til skamme, alle de uheldige møtene med kvinner fra Algerie jeg hadde hatt her i landet, som preget min usikkerhet, ble knust til støv. Jeg fikk rabatter i hytt og vær, jeg fikk gaver i butikker, jeg fikk billige og gratis hijaber hvor jeg enn snudde meg omtrent. Og Malika trodde nok hun var prinsesse eller noe, hun fikk til og med blomster av fattige blomsterselgere…

InshaAllah kan jeg reise tilbake en dag…

Jeg må ha vært rundt 12 år gammel, kanskje nesten 13, første gangen mine foreldre dro på asylmottaket. Det hørtes så spennende ut da de kom hjem og fortalte alt de hadde sett og opplevd. Jeg husker julen da jeg var 13 så hadde vi ingen utlendinger til bordet, det var vel den siste julaften vi feiret alene. Det var siste julen i leiligheten jeg vokste opp i, derfor husker jeg det så godt hehe.

Mine foreldre var med på å starte opp en gruppe av SOS Rasisme i hjembyen min, Narvik. Det varte vel ikke så lenge tror jeg, ett par-tre år, men mine foreldres engasjement fortsatte mye lenger enn det. Jeg kunne komme hjem fra skolen, og det satt fire, fem eller ti asylsøkere i stua. Mine foreldre sa aldri nei. De snudde aldri noen i døren. Det kunne komme folk med alle mulige problemer. Noen kunne vi løse, andre ikke, men alltid så forsøkte vi vårt beste.

Noen hadde opphold, og trengte bare ett par foreldre som kunne være der, sette grenser, servere kaffe og rett og slett være noen de kunne forholde seg til i hverdagen. Andre var på flukt, noen skjulte vi til og med, noen ble smuglet inn, og andre ble smuglet ut. Dette var en del av hverdagen. Telefoner til advokater, UDI og departementer var hverdagskost, og min fars navn fikk saksbehandlere på UDI til å grøsse til tider, for det var ikke måte på hvor han kunne kverulere med dem.

Noen mennesker husker jeg bedre enn andre. Noen hendelser husker jeg bedre enn andre. Husker godt en gang min far hadde plukket opp en stakkarslig mann i lagerfrakk, med afrikansk utseende. Min far inviterte han hjem på kaffe, og han tuslet etter, og fikk både kaffe og noen skiver og litt middagsrester. Han fortalte villig vekk. Han var på NATO-øvelse, hadde kommet bort fra troppen sin, og var amerikaner fra Alabama. Han hadde veldig amerikansk aksent da, men min far skjønte vel egentlig at han kanskje ikke var helt oppriktig.

Vi hadde ikke mulighet til å huse noen hjemme akkurat da, og min far var vel sånn litt skeptisk til denne fyren da, så pappa valgte å ringe til en han kjente på utlendingsavsnittet på politihuset. Joda, han kunne få komme dit og overnatte i en celle, mens de forsøkte finne troppen hans og anmelde tyveriet av lommeboken osv.

Dagen etterpå ringte mannen fra politiet, og fortalte sannheten. Denne mannen var fra Ghana, og hadde rømt fra ett av Sveriges mest bevoktede psykiatriske sykehus, Säter i Midt-Sverige, han var ikke farlig, men bare en smule ustabil, og mest av alt kanskje litt farlig for seg selv.

Vi ler godt av denne historien nå altså, selv om det der og da var kanskje litt skummelt når vi tenkte oss om!

Det var gode opplevelser, og det var vonde opplevelser. Min far ble spesielt nedbrutt når noen vi kjente måtte reise hjem. Etter hvert håndterte han det bedre, men spesielt i begynnelsen hadde han det tøft med slike opplevelser. Og alltid var det like gledelig når noen fikk oppholdstillatelse. Spesielt de man hadde kjempet for lenge, og vært ekstra involvert i. Men når sant skal sies, var de nesten like involvert i alle sammen på mottaket, egentlig.

Jeg er veldig stolt over at jeg er vokst opp i en slik familie, og jeg er veldig stolt over mine foreldre, som gjorde sitt ytterste for å hjelpe alle mennesker, uansett farge og bakgrunn, og da spesielt de som ikke hadde noe nettverk i det hele tatt. Mine foreldre har mange barn rundt i dette landet, som enda snakker om ”mamma og pappa i Narvik”. Min bror traff en fyr en gang, helt tilfeldig i Oslo for noen år siden, og han fortalte at han kom fra Narvik. Åååh sa somalieren, jeg har foreldre i Narvik, jeg. De heter Rolf og Snefrid… Nåååh sa bror min, det er mine foreldre, det! Hehe.

Å tilhøre majoritetssamfunnet, er en del av ens oppvekst. Man er norsk, man bor her, har bodd her hele livet, har norske besteforeldre, oldeforeldre og tipp-oldeforeldre og videre bakover, i alle fall på den ene siden, den andre siden er noe ymse men i alle fall skandinavisk. Jeg har mitt heftige temperament og mine høye kinnbein fra Finland og mine ”blonde øyeblikk” fra Sverige.

Man vokste opp i en liten by i Nord-Norge, og bodde der i nesten 20 år, før man vendte nesen til litt mer urbane områder i dette langstrakte landet. Da tilhørte man majoritetssamfunnet, man var norsk slik som alle andre, jobbet i malmdungene om sommeren og stolte på at ”Farsjan” ordnet opp i brasene. Oppveksten min var dog litt annerledes enn Hvermannsens, fordi mine foreldre var veldig engasjert i flyktninger og asylsøkere på fritiden, og jeg kunne ofte komme hjem fra skolen for å finne halve asylmottaket i stua. Men det tok man da med ett hælspark. Fullt så gøy var vel ikke pappas engasjement alltid, for det innebar en viss sosial utfrysning fra mine medelever på skolen, men jeg hadde jo venner som godtok det også, heldigvis.

Men en dag innså man at dette livet her på jorden, ikke var nok. Det måtte ligge noe mer bak. Jeg begynte å lese. Jeg leste Bhadvadgita, Bibelen, bøker om religioner, tro og livssyn, jeg leste Koranen som mine foreldre hadde i bokhyllen, og jeg lekte med håndduker som hijaber på badet etter å ha sett Lena Larsen på TV på tidlig nitti-tall. Tenk at det fantes noen. Noen som faktisk var norske, og muslimer. Noen muslimer som var like norsk som meg. Det gikk faktisk ann. Islam var ikke bare for somaliere med batman-hijaber, libanesere med talismaner rundt halsen og albanere med ”hijab i hjertet”. Islam var faktisk for alle. Da forsto en ung jente, at det ikke var noen vei tilbake, og i 1994, midt i russetiden, tok jeg valget om å bli muslim, en gang for alle.

Den dagen skulle jeg bli en del av det stadig voksende minoritetssamfunnet. For selv om jeg ikke var innvandrer, var jeg nå uansett annerledes. Hensyn måtte tas når jeg kulle komme på besøk. Jeg spiste ikke svin mer og hadde lagt alkoholen på hylla. Alle rundt meg visste det, men ingen snakket om det. Jeg var bare sær. Og jeg var jo ”egentlig ikke muslim, fordi ingen kom til å se på meg som muslim sånn når alt kom til alt, jeg var jo ikke utlending”.

Så måtte man balansere minoritet versus majoritet. Måtte huske og ikke si Salaam Aleikum, InshaAllah og Alhamdulillah til mine norske venner som ikke skjønte ett plukk, og måtte huske på å ikke banne med mine muslimske venner. Egentlig med alle, men ett sted måtte jo en stakkars nordlending begynne, sant? Jeg sa ifra høylydt nok om at jeg ikke spiste svin da, så det gikk jo fint, de fleste husket jo det. Hvorvidt de orket bry seg, vet jeg ikke, men mine foreldre tok det greit i alle fall. Min bror er jo vegetarianer, og det er mye vanskeligere, i følge min far, som er husets kokk.

Etter hvert ble jeg gift med en muslim, vi flyttet som nevnt tidligere til litt mer urbane strøk av Norge, og bosatte oss i Bergen. Da fikk jeg endelig kontakt med flere muslimer. Jeg fikk stabile vennskapsforhold, med mennesker jeg visste kom til å være der dagen etterpå, og ikke satt på første fly hjem til Djibouti, Somalia eller Kosovo. De vennene jeg hadde hjemme, var stort sett asylsøkere, og levde utrygt i Norge på mange måter.

Etter kort tid i Vestlandets hovedstad, kom vendepunktet, den dagen alle forsto at jeg faktisk var muslim, jeg begynte med hijab. Dette lille plagget som i det siste har fått så mye oppmerksomhet. Jeg anså det som min plikt, som muslimsk kvinne, å starte med hijab, siden jeg mente det var obligatorisk. Jeg kjøpte min første hijab. Eller “hijab” da. Det var ett skikkelig kjerring-tørkle, med paisley-mønster i rødt, og røde kanter. Jeg kjøpte også en rar, litt stor gullnål, alt kjøpt på Fretex for anledningen. Min første dag ute med hijab, var i Stavanger. Min daværende “bedre halvdel” syntes ikke det var noe særlig. Han mente folk kikket enda mer enn tidligere, om mulig, og syntes alt ble bare rart, og likte det ikke, og mente det var best om jeg bare kuttet det ut.

Jeg kom i kontakt med enda flere muslimer i byen, deriblant en herlig dame som har sin egen frisørsalong. Hun solgte hijaber. Oh lykke, jeg fikk endelig tak i hijaber som faktisk var HIJABER, i ordentlig stoff, i ulike farger. Senere ble det en Oslotur på meg. Oh glede OG lykke! Tenk, det fantes butikker dedikert til hijab. Det fantes butikker med alle mulige modeller, som fikk det spinkle utvalget på Islamske kultursenteret hjemme i Bergen til å blekne. Og de hadde jilbab også. Denne lange, litt lett uformelige kåpen med knapper hele veien ned, og skulderputer som ga deg skuldre som en bulgarsk diskos-kaster ville missunne deg. Det er fint man ikke hadde digitalkamera den gangen, der vi kom i våre lange jilbaber, med hvite firkanta hijaber som var formsydde i trekant og hadde en stor påsydd blondekant langs to av tre sider. Fantastisk!

Plutselig en dag begynte ting å forandre seg. Folk ble mer og mer imot innvandring, muslimer, og man følte seg mer og mer fremmedgjort. Det hele startet med dokumentarene til Hege Storhaug, Om ”Nadia-saken” og ”Khadra-saken”, tvangsgifte og omskjæring av jenter, og litt etter kom 11. September 2001, som ett enormt vendepunkt i hvordan man blir bemøtt som muslim i storsamfunnet. Man ble fritt vilt. Media begynte å finne på noe hvert år om oss, skulle avsløre ”muslimers mørke hemmeligheter” og det har jo fortsatt fra den gang og fram til i dag. Fokuset vendte seg bort fra ”innvandring som ett problem” og ”Folkeaksjonen mot innvandring” til ”muslimer som ett problem” og ”Stopp Islamiseringen av Norge” i stedet.

Dette gjorde, og gjør, balansegangen mellom å tilhøre majoriteten og minoriteten vanskeligere. Majoriteten, som skal være like alle sammen helst, sårer minoriteten. Jeg er majoritet og jeg er minoritet. Jeg er norsk, jeg er ”den som sårer” og jeg er muslim, ”den som blir såret”, eller jaktet på, om du vil. Det er helt okay å slenge utav seg ukvemsord om meg, min tro og min Profet, på åpen gate, jeg kan ikke bli sint engang, fordi alle andre har ytringsfrihet. Hva med min frihet til å kunne fortelle at HEI DETTE ER GALT? Det har jeg faktisk ikke. Dvs, jo da jeg kan si det alt jeg makter, men får ikke noe gehør for det da, det er jo nesten det verste. Det er ingen som sier at ”dette skal du ikke behøve tåle”, slik de gjør med andre minoriteter, man får bare beskjed om å ”slutte å sutre, liker man det ikke, kan man dra herifra”.

Dra herfra, ja. Det er jo ett kapittel for seg. Hvor skal vi dra da? Det høres kanskje ut som en klisjé, og i og med at vi ikke er så mange, men samtidig er det faktisk noe vi tenker på, siden vi får høre det så ofte at vi må ”dra hjem dit man kommer fra”. Vell, jeg kommer fra Norge, jeg, selv om du oppfatter meg som innvandrer. Jeg ER faktisk ikke det. Jeg er like mye ”en av dere” som jeg er ”en av dem”. Selv om jeg kanskje ikke passer inn noen steder, er jeg like fult ett menneske med følelser, håp, tanker og ønsker.

Nordmenn tar meg som en innvandrer. Det er en ting. Men hva med muslimer da? Hvordan blir man bemøtt blant muslimer? Det er ulike reaksjoner og ulike måter å bli møtt på. Jeg vil nødig generalisere, men noen tendenser ser man kanskje. Men jeg har også opplevd ting ulikt fra by til by til og med. I Oslo er det få som hilser, mens her, hvor det ikke er så veldig mange muslimer, er det kanskje litt annerledes, og folk blir veldig glade når de ser en muslim, uansett opphav liksom. Men det er ikke få ganger man sier ”Salaam Aleikum” til noen, og de svarer med ett enkelt ”hei”, eller at de først bare sier ”hei” og blir overrasket når de får ett ”Salaam Aleikum” tilbake.

Jeg merker litt forskjeller fra de ulike nasjonalitetene også, eller ulike geografiske områder hvordan de bemøter oss konvertitter. Jeg husker enda så overrasket jeg ble i Oslo for ett par-tre år siden da en pakistansk gutt viste interesse i det at jeg var konvertitt, og snakket med meg om det da jeg handlet hos ham på Narvesen. Jeg var ikke vant til at pakistanere engasjerte seg i konvertitter i det hele tatt, nesten ingen hilste på meg engang tidligere, i Oslo, selv om de aller fleste gjorde det her i byen. På samme måte blir jeg nesten litt overrasket når en somalier spør meg om hvordan jeg ble muslim, fordi det er jeg heller ikke vant til, de bruker ikke å spørre om det så ofte.

Nå er jo jeg gift med en nordmann da, og det er jo alltid like morsomt å svare på det sedvanlige spørsmålet i moskeen, ”Hvor kommer mannen din fra”… Joeh, han er norsk, han er fra Telemark. Jammen… sier de da, det er jo haram å være gift med en nordmann. Neida, sier jeg, min mann er halal… Åh, han ble muslim da dere giftet dere? Neida, han var muslim i ett par år før det, vel.

Og så kommer det. Spørsmålet alle lurer på. De samler litt mot, fniser litt, og så spør de det uunngåelige spørsmålet… Er han omskåret? Jeg svarer nå mer bare elegant at ”Det er en del av hans awrah (område som skal dekkes) så det er vel ikke noe du trenger tenke på” og bare snakker om noe annet.

Så uansett hvor man er, blir man sett på som ”annerledes”. Man passer ikke inn. Selv i minoriteten er jeg en minoritet. Og i majoriteten en minoritet. Det er ikke så lett å finne seg selv midt i alt dette, og man blir kanskje litt schizofren innimellom, men det går veldig greit, når man slipper komme i sammenhenger hvor man virkelig kjenner at man er annerledes, at man ikke passer inn, og ikke hører hjemme noe sted. Som når man åpner en avis for eksempel.

Salaam aleikum

Dette var egentlig mitt svar på en blogg her i dag tidlig, men jeg syntes det ble såpass bra at jeg faktisk velger å legge det ut på min egen blogg hehe…

Anyways. Dette er ett emne jeg de første tja, 11 år som muslim, aldri hadde egentlig tenkt over, rett og slett fordi jeg tok det som helt normalt, siden hans samtidige absolutt ikke reagerte på dette ekteskapet, og jeg hørte også flere varianter, at hun var alt fra 9 til 19 og sånn. En gang i en av de første diskusjoner jeg kom i på islam.no ble jeg kalt “apologetic” og det ble sagt at jeg så bort fra islamske kilder da jeg sa at Aisha kunne vært så gammel som 19.

Så glemte jeg det litt, fordi ærlig talt, det spiller jo ingen rolle for min tro sånnsett, jeg er jo muslim uansett, og tenkte at det var vanlig den gangen, så hvem bryr seg… Så fikk jeg en LANG artikkel til oversettelse her en gang, det er vel en tre-fire år siden tror jeg… Og jo lenger inn jeg kom i den artikkelen, jo bedre forståelse fikk jeg av hele greien, hvorfor hun var så ung som hun var, og mest av alt, hvorfor Profeten, fred være med ham, fikk veiledningen fra Allah ta’aala om å gifte seg med Aisha, måtte Allah være fornøyd med henne.

Det er ikke før de siste 20-30 årene at dette i det hele tatt har kommet opp som ett argument, skapt i vesten av anti-islamister. De som levde på Profetens tid, hadde aldri noe problemer med det. Aisha var dessuten egentlig allerede forlovet, men den forlovelsen ble brutt etter hennes eget ønske. Og han var ikke så mye eldre enn henne, den mannen.

Så hvorfor tok da Profeten en så ung hustru? Det viktigste vi vet om Aisha, er at det var HUN alene som sto for over 50% av fortellinger i Hadith, fordi hun var ung, hun var oppvakt, hun hadde hukommelsen i orden, og kunne fortelle videre i mange år etter hans død, om hva han sa eller gjorde. Om hun hadde vært like gammel som han, eller noen år yngre, hvordan skulle hun etterpå kunne fortelle og forklare andre om islam så lenge som hun gjorde? Allah vet det usette, og visste hvor gammel Aisha skulle bli, og ledet slik Profeten til å gifte seg med henne, gjennom en drøm.

Nå vet man jo uansett ikke HELT hvor gammel hun var, man har jo bare hennes ord på det gjennom hadither, men man vet jo at det aldri var helt nøyaktig med tellingen heller sånnsett, men de hadiths som direkte refererer til hennes alder, er klasifisert som saheh (sanne og ekte) av veldig mange, ja kanskje de fleste, muhaditheen (”hadithforskere”)

Så derfor er dette egentlig ett tema som får ligge i fortiden for min del. Det kommer ikke til å “make or break” min islam, dels fordi det skjedde i en tid hvor det var normalt, og dels fordi det rett og slett er noe man burde være ferdig med, og vi kan ikke sammenligne våre standarder i dag, for hverken ekteskap eller noe annet, med den gangen.

Aisha fikk heller ikke barn, dette visste også Allah, og det var også en visdom bak det, kanskje Allah lot henne gifte seg så ung, og forbli barnløs nettopp for at hun var for ung til å bære fram ett barn den gangen de giftet seg, og for at hun skulle kunne konsentrere seg om det å spre islam.

Det viktigeste er å stole på Allah, framfor å stole på mennesker. Det er jo ikke uten grunn anti-islamister kjører fram disse argumentene. Det er jo fordi det appelerer til mennesker. Spesielt kvinner, kanskje, og de vet at mange konvertitter til islam er nettopp kvinner, og derfor vil villede gjennom å appelere til de kvinnelige følelser og dette med pedofili er jo en stygg sak, og således enkel å slå på, for kafiroun!

Salaam aleikum

I found the following on a group on Facebook:

Description:
Violence against women is happening in the world. This violence is not just physical but also verbal. Goverment who we have elected are ones who now are holding our sister against thei will, they are the ones telling us how a woman should look or behave. Moreover, the government ignores woman needs—and denies their very existence and prevent human rights.

Womens are the ones who had to fight to have basic rights, throughout the history, the question is why is this happening now?

Sisters, we need to show the world that We are as equal as men and We have right as they.

Join to take part of Niqab Day, to show our support to our sister on 8.3.2010 on the Women’s day – it’s a day when the world celebrate. Let’s celebrate the choices of womens.

The group is here: http://www.facebook.com/group.php?gid=256063819220&ref=nf

I remember that night, as if it was yesterday. If it was on any other continent, we might have died the both of us. You were breach, and so big, and you came so fast, with your hand over your head, as if you were Superman. If it was on any other continent, I could have lost you. Or you could have lost me. If it was on any other night, we might have lost each other. But not that night. Allah Almighty saved us that night. It was not any night. It was Lailat ul-Qadr. The night of Destiny. You got your Destiny that night. Your Qadr. And I got mine.

It was never easy. But I saved each smile in my heart. Each time you smiled, in between crying, I saved those moments in my heart. Because Allah almighty saved us that night. You could cry for 18 hours straight. You seemed to have so much anger inside you. And you had pain. I went to doctors time after time. They all said the same. Colic. I knew it was not, but what could I do? Until one doctor finally listened to me. He said I could have lost you, have we not get help at all. He could not understand why doctors never checked your stomach. I could have lost you, but Allah Almighty saved you.

Now, you are a beautifull boy. But a boy with a troubled heart. I wish there was anything I could do, to make you know that I love you. I wish there was anything I could do, to make you know I made the choice I thought was best for us. You are my Qadr, my Destiny, and I am yours. We are bound to each other, as Allah Almighty saved us that night.

When you said those words to me, and cried… My boy, you broke my heart. Allah Almighty knows how much I love you. And He knows what I sacrificed for you, and your sister. And He knows why I did what I had to do. One day you will understand.

In the night of Qadr you were born. In that night, Allah Almighty saved you. My beautiful boy, with the troubled heart. You are my life, my only son. If I could mend your heart, I would. If I could fulfil your wish, I would. But I can’t, and one day you will see why, and I think you know, deep inside, why. Because it is your Qadr.

Altså, skal man snakke om “burka” i media, slik som her:  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=577759 må man først av alt vite hva det er man egentlig skal forby. Skal man forby det lokale afghanske plagget, som stort sett brukes kun av afghanere i Afghanistan og diaspora-afghanere i Pakistan, og enkelte områder i India også? I så fall er jo ikke det noe problem her i Norge i dag, fordi det er jo ikke i bruk i det hele tatt her, meg bekjent.Det noen få søstre imidlertid bruker i dag i Norge, er niqab. Man må lære seg å skille disse tingene. Det er faktisk irriterende at de brukes om hverandre i hytt og dynevær!

En annen ting, som faktisk er viktigere egentlig enn benevnelser, er HVA tror folk konsekvensen av ett slikt “burka-forbud” egentlig vil bli? At kvinner vil kaste sine “burkaer” og løpe frigjorte nedover gatene 8.mars i beste “Sarah Mats Rasmussen”-stil og brenne sine “undertrykkende” plagg, eller kan man kanskje få en smule realisme på banen her, og se hva det kan medføre? Konsekvensene kan bli enda mindre integrering. Enda mere hat mot majoriteten. Enda mere problemer med misnøye og misnøye kan føre til opprør, som kan føre til mer ekstremisme… Ser dere ballen rulle nå?

Denne posten blir sikkert lengre etterhvert, så sjekk innom igjen senere gjerne. Jeg har litt dårlig tid akkurat nå!

Denne sammenligningen av totalitære regimer og demokratier, er jo bare fantastisk: http://www.vl.no/samfunn/article4735022.ece

Salaam aleikum

Salaam aleikum

Jeg fikk noen spørsmål i ett annet innlegg, som jeg tenkte svare på, i en egen blogg-post. Limer bare inn spørsmålene direkte, en etter en, og så svarer jeg på de nå, inshaAllah.

HVEM DU SNAKKET MED,
Altså, jeg har hatt en oppvekst som ikke er helt lik alle andre. Jeg vokste opp rundt ett asylmottak, fordi min far jobbet frivillig med asylsøkere hele oppveksten min, fra mottaket åpnet da jeg var kanskje 12 eller noe. Så jeg har kjent muslimer siden den gangen, og mine foreldre fikk Koranen tidlig, så fort den kom på norsk faktisk, og vi hadde åpent hus for alle flyktninger og asylsøkere.

Derfor falt det meg naturlig å også være sammen med muslimer, og jeg hadde mange muslimske venner, som alltid var der for meg, og som alltid svarte på mine spørsmål, gjorde det de kunne for å skaffe materiale om islam, bøker, brosjyrer og lignende.

HVORDAN DU FIKK SVARENE DU TRENGTE,

Se over, delvis. En viktig ting for meg, ble Koranen selv. Den eneste kilden jeg egentlig hadde til viten om islam. Den tok jeg med meg, fikk folk til å forklare meg, og en dame ba meg om å lese to surah i Koranen, bare to mente hun var det jeg trengte for å forstå islam.

Det ene var Surat al-Ikhlas, Enhetsforklaringen, som sier noe om hvordan Allah bare er alene.

1 Si: «Han er Gud, Én.

2 Gud, den Evigvarende.

3 Ikke har Han avlet noen, ei heller er Han selv blitt avlet.

4 Ingen er Hans like.»

Og denne, som skremte meg i gang hehe…

Surah at-Taqweer, surah 81:

1 Når solen formørkes,

2 når stjernene fordunkles,

3 når fjellene settes i bevegelse,

4 når kameler som skal føde forsømmes,

5 når villdyrene flokker seg,

6 når havene syder,

7 når sjelene forenes med kroppene,

8 når småpiker som ble levende begravd spørres,

9 for hvilken synd de ble drept,

10 når skriftrullene (regnskapsbøkene) åpnes,

11 når himmelen flås vekk,

12 når det fyres opp i helvete,

13 når paradiset bringes nær,

14 da skal enhver få vite hva han har prestert.

15 Jeg sverger ved planetene,

16 de vandrende og forsvinnende stjerner,

17 ved natten, når den mørkner,

18 ved morgenen, når den trekker pusten:

19 Dette er sannelig ord fra en nobel utsending,

20 med stor makt hos tronens Herre,

21 fast, adlydt og trofast.

22 Deres bysbarn er aldeles ikke besatt!

23 Han har virkelig sett ham ved den klare horisont!

24 Han var ikke tilbakeholden når det gjelder det skjulte!

25 Det var ikke en forkastet satans ord!

26 Hvor vil dere da ta veien?

27 Dette er intet annet enn en formaning for all verden,

28 for den av dere som vil holde rett kurs.

29 Men dere vil ikke, med mindre Gud, all verdens Herre, vil.

Dette var alt jeg trengte den gangen, for å bli overbevist, egentlig. I grove trekk. Jeg forsto at det jeg alltid hadde følt var galt, med at Jesus skulle være Guds sønn, var feil, og jeg forsto at jeg innerst inne hadde hatt rett hele livet.

HVORDAN DU LÆRTE ARABISK,

Jeg har egentlig aldri lært noe særlig arabisk. Jeg klarer meg muntlig, fordi jeg har vært gift med en nord-afrikaner, men snakker bare Darjja, nord-afrikanske dialekten av arabisk. Jeg forstår irakere og folk fra Midt-Østen, men de skjønner ikke meg noe særlig, fordi jeg bruker en del franske ord for å hjelpe meg når jeg snakker arabisk.

Jeg kan lese sakte, og skrive enda saktere, men håper det kommer i gang noe arabisk-kurs snart i moskeen for nye muslimer her i Bergen, da stiller jeg først i rekken hehe…

HVORDAN DU KOM INN I MILJØET OSV.

Se første svaret egentlig…. Men så en dag flyttet jeg til Bergen, og måtte inn i ett nytt miljø. Nå fikk jeg en del gratis da hehe, fordi vi bodde på studentby (Fantoft, for de som er lokalkjent), og det var en del muslimer der. Jeg gikk ikke med hijab da, men begynte å hilse på de jeg såg som hadde hijab, snakket med folk ute, og kom i prat med muslimer som bodde på studenthjemmet. Så ble jeg introdusert for moskeen, kultursenteret, organisasjonslivet, osv, og har sånn fått ett ganske stort kontaktnett blant muslimer i Bergen.

Håper det var ok svar, om det er noe mer, bare spør på!

Salaam aleikum

Noen som har spørmål? Jeg har så lite fantasi til å blogge, at jeg vet ikke hva jeg kan skrive om lenger… Derfor tenkte jeg at dere kunne spørre meg om ting. Jeg har ett par spørsmål på trappene da, også, som jeg tenkte svare på i kveld.

Anyone who got any questions? Any topics you want me to cover? About being a muslim? Revert? Whatever? I dont have fantasy anymore.