Salaam aleikum

I found the following on a group on Facebook:

Description:
Violence against women is happening in the world. This violence is not just physical but also verbal. Goverment who we have elected are ones who now are holding our sister against thei will, they are the ones telling us how a woman should look or behave. Moreover, the government ignores woman needs—and denies their very existence and prevent human rights.

Womens are the ones who had to fight to have basic rights, throughout the history, the question is why is this happening now?

Sisters, we need to show the world that We are as equal as men and We have right as they.

Join to take part of Niqab Day, to show our support to our sister on 8.3.2010 on the Women’s day – it’s a day when the world celebrate. Let’s celebrate the choices of womens.

The group is here: http://www.facebook.com/group.php?gid=256063819220&ref=nf

I remember that night, as if it was yesterday. If it was on any other continent, we might have died the both of us. You were breach, and so big, and you came so fast, with your hand over your head, as if you were Superman. If it was on any other continent, I could have lost you. Or you could have lost me. If it was on any other night, we might have lost each other. But not that night. Allah Almighty saved us that night. It was not any night. It was Lailat ul-Qadr. The night of Destiny. You got your Destiny that night. Your Qadr. And I got mine.

It was never easy. But I saved each smile in my heart. Each time you smiled, in between crying, I saved those moments in my heart. Because Allah almighty saved us that night. You could cry for 18 hours straight. You seemed to have so much anger inside you. And you had pain. I went to doctors time after time. They all said the same. Colic. I knew it was not, but what could I do? Until one doctor finally listened to me. He said I could have lost you, have we not get help at all. He could not understand why doctors never checked your stomach. I could have lost you, but Allah Almighty saved you.

Now, you are a beautifull boy. But a boy with a troubled heart. I wish there was anything I could do, to make you know that I love you. I wish there was anything I could do, to make you know I made the choice I thought was best for us. You are my Qadr, my Destiny, and I am yours. We are bound to each other, as Allah Almighty saved us that night.

When you said those words to me, and cried… My boy, you broke my heart. Allah Almighty knows how much I love you. And He knows what I sacrificed for you, and your sister. And He knows why I did what I had to do. One day you will understand.

In the night of Qadr you were born. In that night, Allah Almighty saved you. My beautiful boy, with the troubled heart. You are my life, my only son. If I could mend your heart, I would. If I could fulfil your wish, I would. But I can’t, and one day you will see why, and I think you know, deep inside, why. Because it is your Qadr.

Altså, skal man snakke om “burka” i media, slik som her:  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=577759 må man først av alt vite hva det er man egentlig skal forby. Skal man forby det lokale afghanske plagget, som stort sett brukes kun av afghanere i Afghanistan og diaspora-afghanere i Pakistan, og enkelte områder i India også? I så fall er jo ikke det noe problem her i Norge i dag, fordi det er jo ikke i bruk i det hele tatt her, meg bekjent.Det noen få søstre imidlertid bruker i dag i Norge, er niqab. Man må lære seg å skille disse tingene. Det er faktisk irriterende at de brukes om hverandre i hytt og dynevær!

En annen ting, som faktisk er viktigere egentlig enn benevnelser, er HVA tror folk konsekvensen av ett slikt “burka-forbud” egentlig vil bli? At kvinner vil kaste sine “burkaer” og løpe frigjorte nedover gatene 8.mars i beste “Sarah Mats Rasmussen”-stil og brenne sine “undertrykkende” plagg, eller kan man kanskje få en smule realisme på banen her, og se hva det kan medføre? Konsekvensene kan bli enda mindre integrering. Enda mere hat mot majoriteten. Enda mere problemer med misnøye og misnøye kan føre til opprør, som kan føre til mer ekstremisme… Ser dere ballen rulle nå?

Denne posten blir sikkert lengre etterhvert, så sjekk innom igjen senere gjerne. Jeg har litt dårlig tid akkurat nå!

Denne sammenligningen av totalitære regimer og demokratier, er jo bare fantastisk: http://www.vl.no/samfunn/article4735022.ece

Salaam aleikum

Salaam aleikum

Jeg fikk noen spørsmål i ett annet innlegg, som jeg tenkte svare på, i en egen blogg-post. Limer bare inn spørsmålene direkte, en etter en, og så svarer jeg på de nå, inshaAllah.

HVEM DU SNAKKET MED,
Altså, jeg har hatt en oppvekst som ikke er helt lik alle andre. Jeg vokste opp rundt ett asylmottak, fordi min far jobbet frivillig med asylsøkere hele oppveksten min, fra mottaket åpnet da jeg var kanskje 12 eller noe. Så jeg har kjent muslimer siden den gangen, og mine foreldre fikk Koranen tidlig, så fort den kom på norsk faktisk, og vi hadde åpent hus for alle flyktninger og asylsøkere.

Derfor falt det meg naturlig å også være sammen med muslimer, og jeg hadde mange muslimske venner, som alltid var der for meg, og som alltid svarte på mine spørsmål, gjorde det de kunne for å skaffe materiale om islam, bøker, brosjyrer og lignende.

HVORDAN DU FIKK SVARENE DU TRENGTE,

Se over, delvis. En viktig ting for meg, ble Koranen selv. Den eneste kilden jeg egentlig hadde til viten om islam. Den tok jeg med meg, fikk folk til å forklare meg, og en dame ba meg om å lese to surah i Koranen, bare to mente hun var det jeg trengte for å forstå islam.

Det ene var Surat al-Ikhlas, Enhetsforklaringen, som sier noe om hvordan Allah bare er alene.

1 Si: «Han er Gud, Én.

2 Gud, den Evigvarende.

3 Ikke har Han avlet noen, ei heller er Han selv blitt avlet.

4 Ingen er Hans like.»

Og denne, som skremte meg i gang hehe…

Surah at-Taqweer, surah 81:

1 Når solen formørkes,

2 når stjernene fordunkles,

3 når fjellene settes i bevegelse,

4 når kameler som skal føde forsømmes,

5 når villdyrene flokker seg,

6 når havene syder,

7 når sjelene forenes med kroppene,

8 når småpiker som ble levende begravd spørres,

9 for hvilken synd de ble drept,

10 når skriftrullene (regnskapsbøkene) åpnes,

11 når himmelen flås vekk,

12 når det fyres opp i helvete,

13 når paradiset bringes nær,

14 da skal enhver få vite hva han har prestert.

15 Jeg sverger ved planetene,

16 de vandrende og forsvinnende stjerner,

17 ved natten, når den mørkner,

18 ved morgenen, når den trekker pusten:

19 Dette er sannelig ord fra en nobel utsending,

20 med stor makt hos tronens Herre,

21 fast, adlydt og trofast.

22 Deres bysbarn er aldeles ikke besatt!

23 Han har virkelig sett ham ved den klare horisont!

24 Han var ikke tilbakeholden når det gjelder det skjulte!

25 Det var ikke en forkastet satans ord!

26 Hvor vil dere da ta veien?

27 Dette er intet annet enn en formaning for all verden,

28 for den av dere som vil holde rett kurs.

29 Men dere vil ikke, med mindre Gud, all verdens Herre, vil.

Dette var alt jeg trengte den gangen, for å bli overbevist, egentlig. I grove trekk. Jeg forsto at det jeg alltid hadde følt var galt, med at Jesus skulle være Guds sønn, var feil, og jeg forsto at jeg innerst inne hadde hatt rett hele livet.

HVORDAN DU LÆRTE ARABISK,

Jeg har egentlig aldri lært noe særlig arabisk. Jeg klarer meg muntlig, fordi jeg har vært gift med en nord-afrikaner, men snakker bare Darjja, nord-afrikanske dialekten av arabisk. Jeg forstår irakere og folk fra Midt-Østen, men de skjønner ikke meg noe særlig, fordi jeg bruker en del franske ord for å hjelpe meg når jeg snakker arabisk.

Jeg kan lese sakte, og skrive enda saktere, men håper det kommer i gang noe arabisk-kurs snart i moskeen for nye muslimer her i Bergen, da stiller jeg først i rekken hehe…

HVORDAN DU KOM INN I MILJØET OSV.

Se første svaret egentlig…. Men så en dag flyttet jeg til Bergen, og måtte inn i ett nytt miljø. Nå fikk jeg en del gratis da hehe, fordi vi bodde på studentby (Fantoft, for de som er lokalkjent), og det var en del muslimer der. Jeg gikk ikke med hijab da, men begynte å hilse på de jeg såg som hadde hijab, snakket med folk ute, og kom i prat med muslimer som bodde på studenthjemmet. Så ble jeg introdusert for moskeen, kultursenteret, organisasjonslivet, osv, og har sånn fått ett ganske stort kontaktnett blant muslimer i Bergen.

Håper det var ok svar, om det er noe mer, bare spør på!

Salaam aleikum

Noen som har spørmål? Jeg har så lite fantasi til å blogge, at jeg vet ikke hva jeg kan skrive om lenger… Derfor tenkte jeg at dere kunne spørre meg om ting. Jeg har ett par spørsmål på trappene da, også, som jeg tenkte svare på i kveld.

Anyone who got any questions? Any topics you want me to cover? About being a muslim? Revert? Whatever? I dont have fantasy anymore.

Hmmm lurer på om det var alt…

Salaam aleikum

Egentlig så har jeg kjempemasse tanker i hodet, masse blogginnlegg som ligger inni hodet mitt og bare venter på å ta form, men samtidig så mangler jeg bare totalt intiniativ, ork og på en måte også TID, til å sette meg ned å skrive.

Derfor spør jeg tomt ut i luften, hva vil DU lese om?

I have so many ideas in my head, but nothing to really post about, so now I am throwing the ideas out there… What do YOU want to read about?

….som posten egentlig skulle hete….

Salaam Aleikum

I lys av de siste tiders medieoppslag i min egen hjemby om hijab og bruken av hijab, tenkte jeg skrive en liten bloggpost om hvordan det har vært for meg å gå fra å være en vanlig, norsk jente, til å bruke hijab, og litt om hvordan jeg har valgt å dekke meg til, til ulike tider og stadier i mitt liv.

Jeg ble muslim i 1994. Den gangen var det helt og totalt utenkelig for meg å begynne med hijab. Jeg gikk på videregående skole, og var vel mer eller mindre skapmuslim, selv om jeg hadde begynt å vise det i handlinger og ord at jeg var muslim. I 1995-1996 ble jeg mer åpen rundt det, og etter at jeg giftet meg, så “kom jeg ut av skapet” totalt, og la mitt gamle liv mer eller mindre bak meg. I 96 flyttet jeg også til Bergen i tillegg, så da ble det enda lettere å ta skrittet en dag, til hijab.

Jeg må innrømme at det ikke var noe lengsel som drev meg, som mange andre skriver/snakker om, ei heller ett brennende ønske, jeg bare ville, hadde lyst, det var liksom bare sånn det skulle være, om man er en muslimsk kvinne. Og det var greit nok for meg. Jeg kjøpte min første hijab. Eller “hijab” da. Det var ett skikkelig kjerring-tørkle, med paisley-mønster i rødt, og røde kanter. Jeg kjøpte også en rar, litt stor gullnål, alt kjøpt på Fretex for anledningen. Min første dag ute med hijab, var i Stavanger. Min daværende “bedre halvdel” syntes ikke det var noe særlig. Han mente folk kikket enda mer enn tidligere, om mulig, og syntes alt ble bare rart, og likte det ikke, og mente det var best om jeg bare kuttet det ut.

Vi kom hjem til Bergen, og omgitt av muslimer på studenthjemmet var det nå mye lettere å gå med hijab. Han visste jo ikke at jeg hadde den på meg om dagen. Nå ble jeg endelig gjenkjent som muslim, og kom i kontakt med enda flere muslimer i byen, deriblant en herlig dame som har sin egen frisørsalong. Hun solgte hijaber. Oh lykke, jeg fikk endelig tak i hijaber som faktisk var HIJABER, i ordentlig stoff, i ulike farger. Jeg kjøpte en mørkeblå, og en med masse masse farger på. Disse har jeg faktisk den dag i dag. Skikkelig syntetisk stoff, men for en som ikke var vant til noe annet, var dette det nærmeste man kunne komme Nirvana.

Spoler kjapt fram til neste sommer, da jeg virkelig skulle få en følelse av å være i Hijab-himmelen. Jeg kom til Oslo. Oh glede OG lykke! Tenk, det fantes butikker dedikert til hijab. Det fantes butikker med alle mulige modeller, som fikk det spinkle utvalget på Islamske kultursenteret hjemme i Bergen til å blekne. Og de hadde jilbab også. Denne lange, litt lett uformelige kåpen med knapper hele veien ned, og skulderputer som ga deg skuldre som en bulgarsk diskos-kaster ville missunne deg. Det er fint man ikke hadde digitalkamera den gangen, der vi kom i våre lange jilbaber, med hvite firkanta hijaber som var formsydde i trekant og hadde en stor påsydd blondekant langs to av tre sider. Fantastisk!

Så kom øyeblikket min mor skulle få se meg med hijab for første gang. Jeg var steil, og nektet gå med noe annet enn jilbab og hvit hijab. Hun mente jeg bæsjet totalt på leggen ovenfor tantene mine, det gjorde jeg sikkert også, med min noe så steile holdning og “attitude”, men det gjorde da de også til gangs, så det var jo greit. 1-1 liksom. Min mor tok det forbausende bra, men syntes vel jilbaben var noe “over the top” da, for så vidt. Men det gikk fint.

Etter hvert har også mine foreldre vent seg til hijaben, og nå henter faktisk faren min fram hijab når det ringer på døren, og sånn, og stresser verre, og innformerer alle besøkende høyt og tydelig om at de må vente til jeg har fått på meg hijaben.

Oppigjennom årene har jeg prøvd mange ulike typer hijab, og kombinasjoner med klær. Jeg har vel omtrent brukt det meste. Startet med kjerringskjørt, kjedelige bluser og tante-hijaber, gikk over til jilbab og hvit (stort sett i alle fall…) hijab brettet i trekant, flyttet meg deretter videre over til bukser, lange overdeler og ikke fult så store hijaber, før jeg ble skilt og begynte med niqab. DER kan vi snakke lengsel, der. Der hadde jeg den lengselen som jeg ofte hører folk har før de starter med hijab. Jeg kjøpte to, de lå lenge i skuffen, jeg prøvde dem hjemme innimellom, men min daværende var ikke like imponert. Jeg elsket dem, og ventet bare på å få prøve dem en dag.

Ok, som sagt, så gjort, tok den på meg en dag, og gikk med den til butikken. Jeg gliste, ja, rågliste inni der hver eneste centimeter av veien ned til butikken, og hjem igjen. Jeg bare smilte. Jeg elsket følelsen, jeg elsket stemningen jeg fikk, jeg elsket hele greien. Gikk med niqab i nesten to år, før jeg tok den av utti svangerskapet med minstejenta mi. Det ble for tungt å puste inni der, når jeg allerede hadde problemer med pusten fra før. Men lengselen er faktisk der fortsatt, selv om jeg pr i dag, ikke har rygg til å bære en niqab, dessverre.

I forbindelse med at jeg begynte med niqab, fant jeg en ny dille, som enda varer. Khimar. Somalisk jilbab. Kall det hva du vil. Det er ett ferdigformet, ferdigsydd stykke som går fra hodet og ned til tja, midjen, lårene, knærne eller leggen, alt etter hvor kort du er, eller hvor lang khimaren er. Jeg bruker disse titt og ofte, bortsett fra på jobb, for det er litt vel mye stoff å håndtere innimellom.

Nå bruker jeg skjørt, tunika og Khimar, eller abaya og khimaar (abaya er en kåpe, gjerne mye penere enn den tidligere nevnte jilbaben), eller noen ganger abaya og vanlig hijab. Eller skjørt, tunika og vanlig hijab. Jeg varierer litt, og oppfattes sikkert av mine omgivelser som litt lett schizofren i klesstilen, men det bryr jeg meg lite om, jeg varierer slik jeg synes det er okay å gjøre, og alt er mellom meg og Allah, egentlig.

Så når mennesker nå står og vil forby dette lille plagget, som for mange står som det store hinderet for kommunikasjon, integrering og alt som skaper mellom-menneskelige relasjoner, så har jeg atter inntrådt på barrikadene. Jeg vil gjøre alt jeg kan, for at det ikke skal forbys. Verken i skolen, jobbsammenheng eller på gata. Det vil skape alt annet enn kommunikasjon, integrering og bedre relasjoner å forby hijab!

Mange artikler linker til saken, blandt annet:

Salaam aleikum

Om dere ikke gjør NOE annet i dag, vær så snill å hør på denne Khutbah fra Canada. Helt fantastisk. Og det han sier er 100% riktig… SubhanAllah, så svake vi er i dag, som ikke kan forby det onde og tillate det gode.

Khutbah fra Canada

Salaam aleikum

Mere oversatt materiale. Denne fant jeg på Facebook!

Vi lever i dag i ett samfunn hvor menn og kvinner flest har mistet sin oppfatning av hva som er sømmelig. Mange kvinner er besatte av sitt utseende og har på seg klær som gjør at de blir sett av andre, og får oppmerksomhet fra andre menn selv om de er gifte. De har totalt mistet sin skamfølelse. Ekteskapet er sett på som noe gammeldags og kortvarige forhold og flørter er nesten normen, alle venter på å finne en enda bedre partner, og synes det er helt okay å dumpe en partner for en annen bare fordi “man har lyst”. Feminismen har nådd sitt høypunkt, og menn og kvinner blir fortalt at de må undertrykke sine naturlige følelser. Mange menn blir ikke engang flaue når deres koner er dresset opp og får oppmerksomhet fra andre menn, de bryr seg ikke om en annen mann ser, snakker med, ler og til og med danser med kona, og om de faktisk bryr seg, så blir de fortalt at de ikke må være så “eiesyke”.

I Islam har vi ett konsept som heter Gheerah. Gheerah er ett arabisk ord som betyr beskyttelsestrang eller sjalusi. Det er en god type sjalusi, som når en mann føler seg sjalu eller beskyttende ovenfor sin kone, søster eller andre kvinner, og ikke liker at andre menn ser på dem. Det er en naturlig følelse som Allah har gitt både menn og kvinner. Profeten sallallahu ‘aleihi wassalam hadde mye Gheerah for sine koner, og alle av hans følgesvenner var viden kjent for sin Gheerah. Alle muslimske menn skulle ha en kollektiv beskyttelsestrang for alle muslimske kvinner, fordi Allah sier i Quranen at:

“The Men are the protectors and maintainers of women…” (Surah An-Nisaa, Ayah 34).

Menn som ikke bryr seg om hvordan kona oppfører seg eller ser ut foran andre menn, og som ikke setter ned foten og sier ifra om hijab til koner eller andre kvinner, kalles Dayyooth. Å være en Dayyooth er en stor synd, og en detaljert beskrivelse av denne onde karakter kan man finne i adh-Dhahabee’s bok om De Store Synder (Kitaab ul-Kabaa’ir).

En historie om Gheerah.

For å forstå konseptet av Gheerah, så kan vi se på en hendelse som Asmaa’ radig allahu anha datteren til Abu Bakr As-Siddeeq radig allahu anhu og søsteren til Aisha radig allahu anha forteller om seg selv. Abu Bakr var en rik handelsmann og han giftet bort datteren Asmaa’ til følgesvennen til Profeten, Az-Zubayr ibn al-‘Awwam radi allahu anhu som var en fattig mann, men en mann med sterk tro og han er en av de følgesvennene som er lovet Paradiset. Asmaa’ forteller:

“Da az-Zubayr giftet seg med meg, hadde han ikke land, rikdom eller slaver.…”, så Asmaa’ måtte jobbe hardt med å kna deig, gå langt for å få vann. “Og jeg bar dem på hodet” fortsetter hun, “Daddelsteinene fra landet til az-Zubair, som Allahs budbringer, sallallahu aleihi wa sallam hadde gitt ham, og det var en avstand på ca to mil fra Medinah. En dag, mens jeg bar disse daddel-steinene på hodet mitt, møtte jeg Allahs budbringer, sallallahu ‘aleihi wassalam, sammen med en gruppe av sine følgesvenner. Han ropte på meg, og han ba kamelen om å sitte sånn at jeg kunne stige opp på den. Jeg var for sjenert til å reise med menn, og jeg husket az-Zubair og hans Gheerah og han var en mann med masse Gheerah. Allahs Budbringer, sallallahu ‘aleihi wassalam forsto min beskjedenhet, og gikk. Jeg kom til az-Zubair og sa: Allahs Profet sallallahu ‘aleihi wassalam møtte meg mens jeg bar daddelsteinene på hodet mitt, og det var en gruppe av hans følgesvenner med ham. Han sa til kamelen at den skulle knele så jeg kunne klatre opp, men jeg var sjenert og husket på din Gheerah”. Så Asmaa’ avslo tilbudet fra Profeten selv. Da sa as-Zubair til henne “Ved Allah, tanken på at du bærer de tunge daddelsteinene på hodet ditt, er en større byrde for meg, enn at du skulle ri sammen med Profeten.“ (fortalt i Sahih Bukhari)

Se på den verdighet og beskjedenhet Asmaa’ hadde. Se hvordan hun var sjenert foran menn. Se så forsiktig hun var med sin manns følelser. Hun visste at hennes mann hadde mye Gheerah, så hun ville ikke gjøre han irritert ved å akseptere Profetens sallallahu ‘aleihi wassalam hjelp selv om Profeten var den reneste blant menn, og selv om det betød at hun måtte jobbe veldig hardt! Og se på az-Zubair radig allahu anhu, som selv om han hadde mye Gheerah, ikke ville belaste sin kone. For ett vakkert forhold de hadde!

Å gi næring til vår følelse av Gheerah.

Noen ganger forstår ikke muslimske kvinner hvorfor mennene vil at de skal dekke ansiktet, eller ber dem om å forandre noe ved måten hun kler seg eller snakker ute blant folk, og de tror at menn er overbeskyttende. Men mine kjære søstre! Om din mann ber deg om å ikke bruke en bestemt farge på din khimaar fordi det gjør dine øyne vakre, eller om han vil at du skal dekke ansiktet ditt, så – ved Allah, vær takknemlig! Vær stolt av det faktum at din mann har Gheerah for deg, og at han setter pris på deg, og bryr seg om ditt liv etter døden. Han vet hvordan menn kan være mer enn du gjør, så forsøk aldri å undertrykke hans Gheerah i disse spørsmålene. Og hans bekymring for deg skulle sette i gang din egen sans for ære, om man kan si det. Hvorfor skulle menn kunne se din skjønnhet og tenke usømmelige tanker om deg? Vi må nære vår egen, og våre menns Gheerah ved å oppføre oss, og kle oss sømmelig, og å høre på deres gyldige meninger. Vi forventer en type oppførsel fra dem, og de forventer det samme fra oss. Og dessuten, om våre menn ber oss om å gjøre noe som ikke er haram, så må vi gjøre det.

Og brødre! Hvordan kan du tillate din kone eller søster å gå rundt og få oppmerksomhet og onde tanker fra andre menn? Hvordan kan du la være å bry deg om hun smiler til andre menn. Ingen har rett til å hygge seg i hennes selskap, enn du og hennes Mahram menn. Du er ikke en dårlig mann om du først oppfordrer, og siden pålegger hijab til dine kvinner i familien, fordi DU vil bli spurt på Dommens Dag om det, og det er også en stor synd på DEG! Det hviler på mennene det å påby disse tingene i hjemmet, og du kan ikke bruke unnskyldningen om at din kone ikke ville bruke det. Kvinner trenger en fast, men balansert og veiledende hånd fra sine menn, så med visdom må du påby hijab i ditt hjem. Du er hyrden, og ansvarlig for din flokk!

Allah minner oss på dette i Qur’an, når Han sier at:

“Oh you who believe, Protect yourselves and your families from a fire whose fuel is men and stones.” (At-Tahreem, Aayah 6)

Det er en stor forskjell på hvordan islam verdsetter og beskytter kvinner, og hvordan kvinner er behandlet utenom islam. Som muslimer må vi være forsiktige med at vår Hayaa (følelse av skam, beskjedenhet) og Gheerah ikke forsvinner og viskes ut i ett samfunn blant mennesker som har mistet det totalt.