Salaam aleikum, long time no see

Her har det vært Eid enda en gang, ungene fikk masse gaver, både klær og leker, fra oss og fra mamma og de, da. Nå er Sofiane reist til Seljord med gubben, og Malika, Khadija og jeg skal kose oss her hjemme.

Jeg leste ett innlegg på en nettside, fra en mamma som fødte samtidig som jeg fikk Khadija, omtrent. Hennes sønn ble syk da han var bitteliten, han fikk en slags epelepsi, og ble veldig syk. Nå bruker de to timer på hvert måltid, gjennom pumpe, han ligger på sofaen og smiler som en liten engel, og kommuniserer på sitt eget lille vis.

I går ble jeg irritert på Khadija, fordi hun ikke ville i barnehagen. Jeg ble irritert på Sofiane fordi han skal krangle med Malika. Jeg ble irritert på Malika fordi hun sutret og ropte hele tiden.

Jeg vet ikke hva jeg gjorde, hvorfor jeg fikk barn som kan gå, som kan si at de ikke vil i barnehagen, som kan krangle, sutre og rope. Jeg aner egentlig ikke hvor heldig jeg er. Jeg tar livet slik det er, for gitt.

Det kunne vært annerledes. Den dagen for tre år siden, kunne den lille gutten kommet til meg, istedet. Men Gud valgte annerledes. Gud valgte å gi han til den familien hvor Han visste det barnet fikk det best, aller best i hele verden. Jeg fikk en jente som i skrivende stund sitter på stolen, synger på “Sol sol kom igjen”, spiser en skive med prim og ser på Byggmester Bob. Og har det best i hele verden, akkurat hos oss.

På Finnskogen ligger en liten gutt på sofaen, han har akkurat fått i seg maten i pumpen, gjennom en slange i magen. Han ser på mammaen sin, broren sin og juletreet sitt, på sitt eget lille vis. Han er så nydelig den gutten.

Tenk så fort livet kan snu. Man vet ingenting, før morgendagen er der. Alhamdulillah.