Salaam aleikum

Dette skriver jeg egentlig ETTER neste avsnitt, men greit, det får bare være sånn for nå, jeg orker ikke stå på hodet i bloggen. Jeg reiser nå på ferie på tirsdag, og blir borte en stund. Fint det, så kan jeg skrive litt, som kan legges inn på bloggen når jeg kommer hjem inshaAllah! Ikke bare bloggen, forsåvidt, det vil komme en del nye artikler også etter ferien, håper jeg, inshaAllah!

Noe har skjedd med bloggen min, sånn at jeg ikke helt kan skrive innlegg som før. Når jeg trykker “enter” legger den blinkende streken seg OVER det jeg allerede har skrevet, og ikke under. Dette irriterer meg, så mye at jeg faktisk ikke gidder blogge før jeg har funnet ut av hva det er hehehe.

Definisjonen på en ”praktiserende muslim” er sikkert veldig diffus og veldig varierende etter hvem man spør, det skjønner jo jeg også. Noen mener at kun menn med skjegg og korte bukser faller inn under den kategorien, mens andre mener det er nok at man ber, faster i Ramadan og går noen ganger i moskeen, for å kalle seg ”praktiserende muslim”.

Hva jeg mener, vet jeg egentlig ikke helt. Jeg er litt inne på tanken om at det indre og usynlige, teller mer enn det ytre, selv om jo hijab er obligatorisk, og jeg føler vel at ting er litt meningsløst uten hijab på mange måter, fordi ”hijaben i mitt hjerte” er ikke helt min greie. Har man den i hjertet, skulle det jo ikke være noe problem å ta den på, mener jeg. Klart, man kan leve i situasjoner som gjør det tilnærmet umulig, og tro meg, det har jeg all forståelse for, det være seg om det er fysiske eller psykiske årsaker til det. Samtidig tror jeg ikke ens imaan (tro) kan være sterk nok når man velger å se bort fra noe såpass viktig som hijab. Selvsagt er det viktigere å etablere bønn, og få ett godt forhold til det å faste, for eksempel, og å lære seg å gi sadakah og zakat til de som trenger det. Noen finner ”fatwaer” fra personer som leker lærd som sier at man ikke trenger hijab om man bor i Vesten, eller enda lenger ut, at hijab er ”middelaldersk, arabisk og ikke en islamsk tradisjon”, ja, you name it, de kaller det så mye rart.

Når man klynger seg til slike svake fatwaer, som ikke inneholder referanser til verken Quran eller Hadith i større grad, er ikke det ett utrykk for ens egen nafs (ego)? Er ikke det å velge letteste løsningen, fordi man i seg selv er så svak at man ikke klarer å gjøre noe som Allah har bedt oss om, som skulle være så såre enkelt for en muslim? Når man har troen i hjertet, så skulle den jo sitte der.

På samme måte kan man bare bytte ut ordet hijab med bønn, faste eller hva det måtte være, egentlig. Man klynger seg til fatwaer om at man ”ikke er kafir om man ikke ber”. Men sannheten er hard og brutal. Fornekter man bønn, fornekter man Allah. Ber man ikke av latskap, så er det noe annet, selvsagt, men mange lærde har mange ulike meninger om det også. Uansett vet man jo at døren for Tawbah (anger) alltid er åpen, og at Allah er Tilgivende.

Grunnen til at jeg egentlig begynte å tenke på dette, var at jeg er innom av og til på en side som heter ”MuslimSpace”, som da skal være oss cybermuslimers svar på MySpace. Der skal man da klassifisere seg selv på profilen, om man er praktiserende eller ikke, og jeg ser jo at svært mange, spesielt jenter kanskje (eller kanskje fordi det blir mer synlig på jenter) har ett veldig vagt forhold til hva det vil si å være ”praktiserende muslim”. Nå snakker jeg ikke om disse som leker muhajabah, med ”hijab light” eller noe, også kalt ”Muhajababes”, men jenter som totalt mangler hijab, gjerne lett sexy bilder, som fremhever øyne, pupper og midje, og så står det ”praktiserende muslim, Alhamdulillah” på profilen? Som de ville sagt det i en middels amerikansk B-film ”What’s up with that” lizzm.

Nå henger jo ikke islam på ett tøystykke, vil vel kanskje mange si. Og at en jente uten hijab kan være mye mer praktiserende, be, gjøre frivillig faste og gi penger til de fattige, mens en med hijab kanskje ikke gjør noen av delene, og skjuler seg bak hijaben, for å framstå som praktiserende. Jada, jeg er fullstendig klar over at det finnes hyklere. Men det finnes hyklere andre veien også! Er det ikke hyklersk i seg selv, å ha ”hijaben i mitt hjerte” når man VET at hijab er obligatorisk i islam, og man egentlig ikke har noen grunn for å la være?

Blir litt sånn ”Jaja, jeg har t-skjorten i mitt hjerte, så jeg bare lar være, likeså greit, og går uten”.

Jeg kunne nevnt mange andre eksempler også, trenger ikke være hijab, for all del. Jeg virker kanskje litt vel fokusert på det, men det er egentlig ikke slik. Samtidig så er det også sånn at hijab er faktisk det som mest av alt identifiserer oss som muslimer, spesielt ute blandt kuffar. Og blandt hverandre, selvsagt. Men vi ser jo også på andre handlinger, og holdninger, mer enn det en kafir ville gjort.

Man har jo for eksempel de som averterer seg selv som “Practicing muslim” og så legger de blogginnlegg hvor de snakker om ting de har gjort, som helt klart er haram. Eller har bilder som “avslører” haram handlinger. Lista er kjempelang, for all del. Jeg sitter ikke og dømmer, og som det ble nevnt i en annen diskusjon, at arroganse er en synd. Men arroganse er også individuelt.

Jeg synes ikke det er arroganse, når man snakker om en “hijab-bærende jente på det danske landslaget for ungdom i fotball”, og noen spør “Hvor er hijaben henne” fordi det hun bærer klassifiseres ikke som hijab i følge shariah i alle fall. Det er ett åpent spørsmål, for å vise at man ikke nødvendivis er enig med slike handlinger, som det å bære en bitteliten spøk av en hijab. Noen sa at man skulle hatt en nasjonal “hijab-kampanje” for den riktige hijab. Men når man ikke klarer bli enige om engang HVA den korrekte hijab ER for noe, ja, da er det jo litt vanskelig da, å starte en kampanje. Samtidig er det trist at det nominelle og gjeldende skal bli den “fancy-pancy “hijab” med blomster og stash”, fordi det gjør ting vanskeligere blandt kuffar, for oss som faktisk bærer mer eller mindre, nærmere korrekt hijab, enn det disse små “badehettene” som en søster kalte de, er for noe.

Nå var jo den omtalte jenta bare 15 år, og inshaAllah måtte hun få Hidayah, og ta på en hijab, etterhvert som hun blir voksen. Hvem hadde vel den hele og fulle oversikten i sin ungdom, egentlig?

Det med arronganse og stolthet er vanskelig. Khibr heter begrepet på arabisk, det er vel en slags blanding av arroganse og stolthet. Jeg vet ikke helt. Jeg tror det ligger i oss alle egentlig, å av og til føle seg “litt bedre” enn andre, uten at man bevisst gjør det for å være slem. Jeg vet at jeg har hatt slike øyeblikk, men inshaAllah klarer jeg kjapt å gå forbi dem.

Hvorfor har vi mennesker så vanskelig for å ta imot råd fra andre? Hvorfor går man så langt som å true med ”å slå inn tennene på den som kommer og kommenterer hijaben min” (det var sagt av en bror, som så for seg hva han hadde gjort, dersom han var en søster og noen kommenterte at han ikke hadde korrekt hijab på seg).

En annen bror påpekte at Omar, radiallahu anho, sa (fritt etter brorens hukommelse) noe ala betydningen av ”Den som ikke påpeker mine feil, er ikke min venn”.

Videre skriver broren også:
Mennesker i dag viser den motsatte holdningen til det å bli gitt råd, det være seg om hijab, eller uansett andre ting. Når vi da vet at Omar, r.a. skal til Jannah, hvor skal vi da?

Man viser en holdning av at ”ikke bry deg om mitt liv, det er ikke din business”. Men sannheten er at andres klesmåte, oppførsel, måte å snakke på, holdninger, praktisering av islam og alt annet, har mye å si for våre barn, for omgivelsene, og for det muslimske samfunnet vi lever i. Å tro at ingen blir påvirket av våre handlinger, er feil, og vi må tenke over at vi må påvirke andre mennesker i henhold til islam.

Det går selvsagt å si ting på en fin måte, og det er veldig viktig. De færreste av oss har den riktige islamske adaab på området. Den som gir råd, skal gjøre det på best mulig måte, og den som blir rådet til noe, skal høre på, og vurdere det på best mulig måte.

Men gjør vi det? Nei, de færreste klarer å si det på en pen måte. Man dunker hverandre i hodet med Quran-sitater, hadith og fatwaer, og klarer ikke la være å være spydig. Den som da skal ta imot rådet, får selvsagt piggene ut, og klarer ikke ta imot.

Om man kunne formulere seg penere, og heller gjøre det med vennlighet, så ville nok flere ta det litt bedre, tror jeg. Man må kunne stoppe seg selv, og ha litt ”selvsensur”, selv om man også bør si ting som det er, og ikke pakke det inn. Kanskje pakke det inn litt, men ikke i bobleplast og støtdempere, men bare litt gråpapir er vel ikke så dumt noen ganger.

Det har vel mest av alt med at vi mennesker ikke er så flinke til å ta kritikk. Vi har gjort oss opp vår mening, selv om vi har hørt andre meninger, og så når vi får påpekt at det er ”den andre meningen” som er mer korrekt, så klarer vi ikke helt ta det inn over oss. Eller, vi får dårlig samvittighet for at vi ikke er kommet dit hen, til ”den andre meningen”, og blir sure.

Jeg er ikke flink til å gi råd. Jeg er for redd. Jeg har lettere for det på nett, det er sant, men i ”real life” har jeg vanskelig for å gi råd. Jeg er redd for å såre, som jeg skrev i ett annet innlegg. Og så er jeg redd for å bli konfrontert med at ”Jammen, du gjorde slik før, hvorfor er det ikke bra nok nå lenger” kanskje, spesielt når det handler om hijab.

Det letteste er kanskje om man ser dette, og neste blogginnlegg, under ett, fordi de handler om hverandre på en rar måte, samtidig som det er to ulike tema. De handler egentlig begge om det å gi råd, Naseeha, som er en stor del av vår tro, men samtidig handler det om to ulike ting.

Men framfor alt, handler naseeha om DUA’A. Dua’a er den troendes sterkeste våpen, og mange ganger vårt eneste våpen!

Skal man hjelpe den som synder? Dette spørsmålet ble stilt på ett forum jeg er på, og jeg har tenkt litt på hvor mine personlige grenser går. Eller, skal jeg si ”gikk”, fordi jeg har endret standpunkt om dette gjennom tiden.

Den gang jeg ikke visste bedre, så kunne jeg gi produkter med svin i, til mine foreldre, eller venner, om jeg kjøpte feil, men nå gjør jeg ikke det. Jeg kjøper aldri svin til mine foreldre, eller røyk til min mor, heller. Mine foreldre ber aldri om det uansett, men jeg har kjøpt røyk for at min far skulle slippe å gå ut, han er gammel og sliten, og har mye vondt i hele kroppen. Jeg føler meg ganske fæl når jeg tenker på at jeg har gjort det, men jeg synes så synd i min far, og er så svak. Min mor er ganske kontrollerende og bestemmende, og min far løper som ett pisket skinn. Min mor vil egentlig ikke be meg, fordi hun vet at det er galt at jeg gjør det, men samtidig så sier jo jeg at det er greit, og da tar hun det ikke så tungt, selv om hun får dårlig samvittighet.

Jeg har også gitt råd og tips til klær, som kanskje ikke er innenfor islams rammer tidligere. Spesielt da jeg selv brukte slike klær, men også i ettertid, etter at jeg begynte med abaya/jilbab. Jeg har til og med gitt hijaber vekk, som jeg følte var for små til å tilfredsstille mine behov. Har jeg da hjulpet en annen å synde? Jeg ser ikke helt hvor skillet går. Er det ikke bedre at hun får mine hijaber, og bruker dem, enn at hun kanskje ikke bruker noe, eller bruker noe som er enda mindre?

Hvis en ting er haram for meg, er det jo også haram for alle andre.

Og hvis man ikke kan hjelpe en kafir (som ikke tror på Islam) i å synde, må det være mere forkastelig å hjelpe en muslim til å synde mot Skaperen.

Burde ikke alle muslimer være enige i dette, det er da ett islamsk prinsipp som vi alle burde følge. Det ville være mye mindre fitnah i samfunnet og i verden generelt om man hjalp hverandre i å underkaste seg Allahs vilje, i stedet for å hjelpe hverandre til å synde mot Ham.

Det er jo selvsagt litt vanskelig å vurdere ut fra de situasjoner som man nevner, for eksempel det med å gi råd om klær. Hva vet man om denne søster kanskje tenker å bruke klærne bare hjemme foran sin mann? Kanskje hun bruker abaya ute? Spesielt nå som internett er det store mediet for kommunikasjon, så er det vanskelig å vite hva som ligger bak ett spørsmål om for eksempel ”de skoene er pene eller ikke”. Skal man hoppe til konklusjoner og alltid tro det verste om en søster? Skal man tro at hun skal bruke skoene ute, selv om de har høye hæler, lager lyd og er pr definisjon, sexy? Eller skal man unnskylde sin søster 77 ganger, og ikke tenke det verste hele tiden?

Men… Om man unnskylder sin søster, så kanskje man hjelper en synder?