Sånn kunne nyhetene sett ut i dag:

Dialog er et like verdifullt virkemiddel som konfrontasjon, mener Sølva Nabila Saxelin. Søndag velger hun den siste varianten når hun brenner ett miniskjørt på Kvinnedagen.

I en kronikk i Aftenposten lørdag trekker Saxelin fram at kvinner for snart 40 år siden tente på sine egne brystholdere «fordi de hadde skjønt at plaggene på kroppen ikke bare var formet av og bekreftet samfunnets struktur, men også formet og vedlikeholdt deres egen selvforståelse, deres psyke og deres atferd».

Nå har turen kommet til miniskjørtet.

- Ved å brenne et miniskjørt vil jeg protestere mot kodene som ligger lagret i dette plagget. Jeg vil protestere mot kjønnsfokuseringen og mot at kvinner blir gjort til objekter. Jeg forstår hvilken betydning miniskjørtet har, og nettopp derfor mener jeg det er viktig å utfordre symboleffekten som ligger i det, utdyper hun overfor avisen.

Skjørtebrenningen vil skje etter at det offisielle programmet på Torgalmeningen i Bergen er over søndag. Hun vil holde en appell før hun lar skjørtet møte flammenes skjebne.

Selv definerer hun seg som en rot-norsk muslim, og sier at skjørtet hindrer norske kvinner fra å ha reelle valgmuligheter.

- Det er ingen som svømmer med skjørt, ingen som blir politi med miniskjørt og det er mange yrkesvalg man kan utelukke hvis man bruker skjørt, sier hun.

Hun er klar over at brenningen kan skape reaksjoner fra flere hold, også fordi hun selv kommer fra Norge som er et “fritt” land.

http://www.dagbladet.no/2009/03/08/nyheter/innenriks/hijab/kvinnedagen/5193163/

http://www.dagbladet.no/2009/03/07/nyheter/innenriks/kvinnedagen/hijab/5179607/

Salaam aleikum

Jeg mottok følgende melding på ett nettsted i dag:

…men det jeg bestandig undrer meg fælt over når jeg ser en ung norsk jente som er blitt muslim, er HVORFOR?? Man er (i mine øyne) heldig som er født fri til å ta sine egne valg, og leve akkurat som man selv vil. Så det vekker min nysgjerrighet om hva det er som gjør at norske, frie kvinner sier opp sin frihet for en religion..

Jeg vet ikke hvordan jeg skal svare på sånt. Er det ikke akkurat det jeg har gjort da? Har jeg ikke tatt mitt eget valg? Lever jeg ikke akkurat slik jeg selv vil? Er jeg ikke lenger en «norsk, fri kvinne»? Har jeg «sagt opp min frihet» for å velge islam?

Jeg tok mitt eget valg den gangen for 15 år siden, da jeg valgte islam. Jeg bodde enda hjemme hos mine foreldre, ingen mann i sikte, og ikke noe planer om å finne en heller. Jeg gikk på skole, var russ og levde ett normalt liv. Så skulle jeg begynne å leve det livet jeg ville. Først da var det jeg ikke var så fri lenger. Min mor ville ikke at jeg skulle begynne med hijab. Min far ville ikke at jeg skulle gifte meg. Mine venner ville ikke at jeg skulle slutte å gå på byen. Så jeg var ikke så fri alikevell. Samfunnet hadde forventninger til hvordan en 18 år gammel jente skulle leve. Kanskje ikke tvang, men «sosial tvang» på mange måter. Forventninger kan oppleves som tvang.

I to år fikk jeg faktisk ikke leve slik jeg selv ville. Klart, mye av det var fordi jeg var svak selv, og ikke sto på mitt, det eneste jeg gjorde av det folk rundt meg ikke ville, var at jeg giftet meg. For min far het det at vi «var forlovet», fordi å si til folk at jeg gifta meg med en jeg hadde kjent i en måned eller noe, ble for pinlig, selv for min far som faktisk gir en god beng i hva andre mennesker mener. Så flyttet jeg fra min lille hjemby, og turte leve slik jeg selv ville. Jeg begynte å bruke hijab, omgi meg med praktiserende muslimer, og livet gikk sin vante gang. Jeg fikk barn, jeg ble skilt, jeg ble gift igjen, og fikk barn igjen. Som en hvilken som helst annen nordmann. Det skjer jo at norske par skilles også, og det skulle ikke være noe verre at vi ble skilt heller, min eksmann og jeg, selv om vi var ett «flerkulturelt ektepar».

For andre rundt oss, var det ikke så uproblematisk. «Var han slem mot deg?» «Krevde han at du skulle ha hijab, vell, nå kan du jo slutte med det, nå er du jo ikke gift med en araber lenger.» Eller klassikeren «Nå er du jo ikke muslim lenger, bli med på byen da». Da var det dette med forventninger igjen, da. At jeg skulle «ikke være muslim lenger» fordi jeg ble skilt. Var jeg ikke muslim før jeg giftet meg også, kanskje? Så de meg ikke da?

Så JA, jeg har i aller største grad tatt konsekvensen av at jeg er vokst opp fri til å ta egne valg, og fri til å bestemme over mitt liv, og blitt muslim. Og endelig føler jeg meg virkelig fri til å ta de valg som handler om mitt liv, og min kropp. Jeg kan selv bestemme hvem jeg skal vise min kropp til. Jeg kan selv bestemme hvem jeg skal gifte meg med. Jeg kan selv bestemme hva jeg skal ha på meg, og jeg kan selv bestemme hva jeg skal gjøre med mine egne penger.

Alhamdulillah for islam!

Er det bare dette som er frihet?  http://www.dagbladet.no/2009/03/08/nyheter/innenriks/hijab/kvinnedagen/5193163/

(Sorry its in Norwegian for now, but I will translate it inshaAllah!)