Og hvordan man kan misforstå når man ikke har samme kultur i utgangspunktet…
Dette var mens jeg var høygravid med Khadija, så jeg og eksmannen var jo allerede skilt, og han var her for å hente ungene og ta de hjem til seg, det var før de ble så store at de kunne ta bussen selv.
Joda, han kom og hentet barna, og tok de med seg til busstoppet, og de ventet på bussen. Sofiane er jo en klatremus, og klatret på busskuret og sånn. Så gikk det som det måtte gå når en gutt klatrer, og han falt, og slo hull i hodet på søppelbøtten.
Så kommer alle tre stormende tilbake, Malika inn døren først og roper “Pappa kommer inn, ta på hijab” og jeg flekket på meg en khimar, og inn kom først Sofiane som hylgrein, og eksen min etter, som ropte “Har du kaffe, gi meg kaffe”. Jeg bare klikket i vinkel, og kjeftet han huden full for at han kun tenkte på kaffe når ungen fossblødde i hodet, og var skadet, drit nå i den ****** kaffen, og trøst ungen istedet!
Menneh… han skulle ha kaffegrut, for å legge på såret, for å stoppe blodet…
En liten historie om kultur og overtro
Salaam aleikum
Jeg ble inspirert av en blogg som en søster skrev om sitt første møte med sin manns hjemby, og tenkte jeg skulle skrive litt om første gangen jeg kom til Algerie. Nå er jeg jo ikke gift med en algerier lenger, men tenkte å skrive litt om det alikevel.
Første gangen jeg reiste til Algerie, var i 1999. Det var like etter at borgerkrigen var ”over”, dvs det var enda episoder av vold, men ikke der jeg skulle, i alle fall. Jeg var 31 uker på vei med mitt andre barn, og i hånda hadde jeg en jente på 15 måneder. Flyturen nedover var noe for seg. Jeg reiste fra Bergen omtrent midt på natten, kom til Paris, hvor flyet var ganske så mye forsinket. Jeg var jo litt nervøs da, men det gikk jo greit. På flyet fra Paris til Algiers satt jeg sammen med en mann som faktisk var fra samme byen som jeg skulle til. Larbaa, Blida. Han fortalte om hvilken fantastisk familie jeg var giftet inn i, og hvor fint det var i Algerie.
Jeg kom på flyplassen en dag i oktober, varmen slo imot meg da jeg kom ut av flyet. Det var en varme jeg aldri hadde kjent før, det var fuktig, varmt og klamt. Det var sent på kvelden, og Malika, som var bare 15 mnd gammel, var kjempetålmodig og snill. Jeg gikk igjennom kontrollen, fikk bagasjen, og kom ut i ankomsthallen. En mann jeg ikke kunne ta feil av, kom imot meg, med en liten dame bak seg, som hev seg rundt halsen min, og kysset og klemte meg. Utenfor sto det enda flere folk og ventet, jeg skjønte ikke hvem halvparten var nesten engang, men vi kjørte i alle fall til Larbaa, sent om kvelden, og kom oss i hus…
Allerede dagen etterpå kom det fult av familie og hilste på, og jeg fikk virkelig kjørt meg både i arabisk, fransk som jeg ikke kan, og tegnspråk. Noen snakket engelsk, heldigvis, ellers hadde vel oppholdet blitt vel langt tror jeg hehe. Det ble noen misforståelser underveis, som en av de siste dagene så skulle jeg på middag hos den eldste broren i familien. Jada, det var jo greit. De syntes det var rart at jeg ikke tok med meg mer enn ett par bleier til Malika, og de forsøkte forklare, men jeg forsto ikke helt egentlig. Faktum var jo at jeg da skulle overnatte der hehe, men det hadde jo ikke jeg skjønt. Så da måtte de kjøre og hente pysj til Malika og jeg fikk lånt meg en nattkjole hehe…
Jeg må jo innrømme at det var tøft å reise ned alene, uten min daværende mann, og med en liten jente i hånda og en gutt i magen, men samtidig angrer jeg ikke på det, for de andre feriene, med han, ble mer heseblesende enn denne første var egentlig, selv om vi var mye rundt og fartet.
Husker en gang i var hos noen onkler, tanter og ste-bestemoren hans, de bor flere familier i ett digert hus, noen på første etasje, noen på andre, og noen i tilknytta hus på samme tomten. Alle skulle jo ha en finger med i matlagingen, og alle skulle møte meg. Samtidig var de litt flaue for å komme sånn alle på en gang, de syntes det var litt sånn landsby-aktig at alle skulle liksom ”se meg” og ha meg på utstilling, så de kom ett par stykker av gangen da opp i andre der vi var, for å treffe meg.
Jeg spiste og spiste. Og spiste. Men med en nesten syv måneder gammel STOR baby i magen, begrenset det seg jo kraftig, hvor mye mat jeg fikk i meg. Familien ble jo bekymret da, og trodde at jeg ikke likte maten. Siden jeg ikke helt forsto språket, og deres spinkle engelsk ikke var nok, ble det hentet inn tolk for å forsikre seg om at jeg likte maten. Jeg bekreftet det flere ganger, at maten var kjempegod, men at jeg var METT.
Da gikk de ut og kjøpte pizza, for DET måtte jo jeg som europeer like godt. Vell, jeg foretrekker dolma med squash, poteter og løk, couscous med saus, lammekjøtt og alt tilbehør, salater i flere varianter og kjøttboller i tomatsaus med erter, over pizza med kjøttdeig. Men for å være høflig siden de nå hadde kjøpt denne pizzaen, måtte jeg jo spise den også.
Jeg var så mett, så mett. Og forklarte at jeg har en STOR baby i magen, og at han tok mye plass. Men hjalp det? Neida. Nå rullet de inn ikke mindre enn 5 ulike kakesorter med uante mengder sukker, sitroner som har lagt i sukkerlake i ukesvis og i tillegg gikk de ut og kjøpte napoleonskake fordi de var redd jeg ikke likte alle kakene de satte fram… Tro meg, jeg tar baklawa, gazelle-horn, makrout og alt annet any day, over napoleonskake. Det kan jeg spise hjemme.
Det var en ting jeg aldri glemmer med Algerie. Eller, to da. Men heten var ett kapittel for seg, som ble forsterket av mitt langt framskredne svangerskap i tillegg. Men den andre tingen var aksepten jeg møtte. Kjærligheten. Alle fordommene mine som ble gjort til skamme, alle de uheldige møtene med kvinner fra Algerie jeg hadde hatt her i landet, som preget min usikkerhet, ble knust til støv. Jeg fikk rabatter i hytt og vær, jeg fikk gaver i butikker, jeg fikk billige og gratis hijaber hvor jeg enn snudde meg omtrent. Og Malika trodde nok hun var prinsesse eller noe, hun fikk til og med blomster av fattige blomsterselgere…
InshaAllah kan jeg reise tilbake en dag…